Et stille år

Skjermbilde 2018-05-11 kl. 22.47.02.png

Dette året ble alt annet enn trudd og håpet på. For et år siden var vi så inderlig lykkelige. Målstreken var nådd, og vi var klare for å brette opp armene og ta sats for å bygge opp vår største drøm. Vi skulle endelig få jobbe med melkeproduksjon, ysting og lokal mat.

Det ble dessverre tidlig etter overtakelsen avdekket omfattende uforutsette forhold som blant annet gjorde at bolighuset var ubeboelig. Vi ble derfor nødt til å stoppe ysteproduksjonen og flytte inn i driftsbygningen. Vi hadde lenge håp og ønske om dialog rundt løsning, noe som dessverre ikke førte frem og som mange har fått med seg ble dette en konflikt som endte i Tingretten. Prosessen er ikke over, så jeg ønsker ikke å skrive om dette. Fortsatt er alt dette fryktelig vondt og jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg.

Min terapi har alltid vært tekster. Ærlighet. Å dele tekstene. Mange ganger har jeg fått tilbakemelding om at det har hjulpet andre. Enten i form av en slags innsikt eller i form av følelsen av fellesskap. Jeg har også alltid sagt at jeg vil være ærlig om opp- og nedturer i prosessen om drømmerealisering. Det gikk ikke i dette tilfellet. Jeg kunne ikke være åpen og ærlig, av hensyn til andre og prosessen vi sto i. Og faktisk fortsatt står i.

Jeg har kjempet imot såkalte ‘sosiale medier filtrer’ bestandig. Jeg er bunn ærlig. Jeg pynter ikke på sannheten. Jeg har publisert bilder og tekster når jeg er jublende lykkelig, når jeg stråler og når jeg skinner. Jeg har også publisert bilder og tekster, utgrått og livredd. Når livet har bydd på tøffe tak.

Mental helse har alltid vært et tema som har opptatt meg. Det vet de som kjenner meg, de som har fulgt min blogg eller fulgt meg i sosiale medier. Jeg tror sosiale medier kan skape et uheldig bilde av andres liv. Jeg tok derfor tidlig et bevisst valg om å være ærlig. Dele både det som er herlig, men også det som er tøft.

For meg er mental helse en balanse. Denne balansen mistet jeg dette året.

Siden dette ble en sak som endte opp i Tingretten ble den også offentlig på et tidspunkt. Mange vet derfor hva dette året har innebært for oss. Jeg vil takke for den inderlig sterke omsorgen om er vist oss. Vi er blitt sett når vi har vært som lengst nede og vi er blitt holdt rundt når vi har trengt det. Vi setter også uendelig stor pris på alle som har tatt kontakt med oss, kjente som ukjente. Omsorgen betyr mer enn dere kan forestille dere! Uendelig tusen takk!

Nå er det altså slik, tross et vanskelig og krevende år, at vi får fortsette vår drøm. Vi skal fortsatt få jobbe med melkeproduksjon, ysting og lokal mat. Vi er så heldige å ha fått muligheten til å fortsette denne drømmen på en annen melkegård. Å herfra skal jeg dele veien vår. Opp- og nedturer. Slik som intensjonen fra begynnelsen var.

Det gledes!

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

SoMe Detox and Earth Hour

Jeg er så inni hampen lei telefonen min for øyeblikket. Den har kokt den siste tiden. Jeg merker også at min bruk av telefontid har eskalert. 20 minutter sosiale-medier-tid per dag er det vi vanligvis har som grense i dette hjemmet. Når bruken og hyppigheten stiger synger min tilstedeværelse, og ja – faktisk lykke.

Jeg er av den folkesorten som elsker sosiale medier! Elsker! Elsker linking til gode saker jeg aldri ellers ville plukket opp. Refleksjoner til kloke mennesker. Kontakten man kan holde med de man ikke ser like ofte. Bildene som gjør at man kan ta del i livet til de man setter pris på, utenom tiden man er sammen. Jeg elsker å hente inspirasjon til hus og hjem fra sosiale medier. Jeg forsøker selv jevnlig å sende snaps av Iver til hans nære så de kan følge hans utvikling, selv om de ikke ser han like ofte.

Men sosiale medier må ikke bli altoppslukende. Det er så lett å henge i den elektroniske verdenen. Du kan lese, scrolle og kikke på bilder gjennom hele dagen om du vil det. For meg blir det helt feil. Da lever jeg ikke i nuet. Da lever jeg ikke mitt eget liv fult og helt. Da verdsetter jeg ikke mine egne øyeblikk.

Den siste tiden kjenner jeg at disse 20-30 minuttene er på tur å skli ut. Ofte blir det slik for min del når jeg er litt ekstra sliten. Da søker jeg til skjermen i rolige øyeblikk, fremfor å lytte til kroppen eller bruke tid på å tenke ut en hel tanke.

Derfor skal jeg bruke påsken på bøker, spill, gode samtaler og oppladning til en hektisk periode etter påske. Jeg skal rett og slett logge av. Fra palmesøndag til første påskedag er det ikke lov med Facebook, Instagram, Twitter, blogger og mail. Snap har jeg lov å sjekke en gang i døgnet. Dette unntaket har jeg fordi mange kommunisere med meg gjennom snap fremfor sms. Men jeg har kun lov å svare på direkte henvisning til meg. Ikke noe annet.

Utfordrer deg også til å bruke påsken til å forsøke å være mer tilstede i øyeblikket. Ro ned på telefon bruk. Fokuser på menneskene du er sammen med. Prøv å se på klokken hver gang du tar opp telefonen. Følg med på hvor mye du er på sosiale medier hver dag. Minuttene suser kjappere enn vi aner når vi leser eller scroller.

SAMSUNG CSC

Klokken 20:30 er det Earth Hour. Slukk alle lys. Logg av. Klokken 20:30 starter min SoMe detox. Da slukker vi alle lysene i hjemmet og logger av sosiale medier for ei uke. Vi snakkes om ei uke <3

SAMSUNG CSC

Elle melle, hvor skal vi bo?

Det er når du skal lese til eksamen at skissene på huset du skal bygge virkelig tar form. Disse dagene har vi nemlig kommet utrolig langt i planleggingsfasen, som et resultat av at min første eksamen er på mandag. For øyeblikket er vår papirskisse inne hos en leverandør som tegner den på maskin, og som regner både på pris og kvadratmeter i hvert rom.

SAM_4459 (1).jpg

Vi har tatt en avgjørelse på at vi ikke skal flytte tilbake til Tromsø. Det er ikke der vår drømmetomt ligger. Vi ønsker å tilby Iver den samme oppveksten som vi selv hadde, hvor nærhet til naturen er essensielt. Derfor har vi tatt et valg om å bygge på landet, i skogen.

Det som gjenstår for oss nå er å avgjøre i hvilken kommune vi skal bosette oss. Vi har to høyaktuelle kommuner vi vurderer. På begge stedene er nærhet til naturen den avgjørende faktoren. Begge stedene har gode fritidstilbud for barn. I den ene kommunen har vi et etablert nettverk, i den andre må vi bygge dette opp på nytt. I begge kommunene har vi helt nær familie. Samisk identitet har et større fokus i den ene kommunen. Det er lettere for våre venner å besøke oss på det ene stedet. Vi er tryggere på skoletilbudet i den andre kommunen. Med tanke på bosituasjon under byggeprosessen har vi et sted som soleklart forenkler vår hverdag.

Jobbsituasjonen begge stedene er tilnærmet lik per dags dato. Om noen år, avhengig av andre mennesker, kan dette endres drastisk. I dag er vi nødt til å ta noen valg som eventuelt ekskluderer en uprøvd mulighet noen år frem i tid.

Vi har vært tydelig på at vi har solgt vår enebolig i Tromsø og at jeg har sagt opp jobben min for å realisere større drømmer. Som dere forstår er ikke veien en rett linje vi bare kan følge. Vi må ta store avgjørelser. Å kjenne på hva som er mest riktig er vanskelig.

Det er vanskelig å vite hva som er det aller beste for oss. Vi har derfor tilrettelagt det praktiske i den grad det er mulig. Jobbmuligheter i forhold til hva som gjør oss aller mest lykkelig. Penger til byggeprosessen. Jeg skal være ærlig om at jeg gleder meg til vi har tatt noen av disse avgjørelsene. Men vi har lovet oss selv å bruke tid. Kjenne på det. Utforske våre drømmer mens vi bor slik vi gjør for øyeblikket. I skogen. Likevel gleder jeg meg til å ta neste skritt. Å kjenne på en situasjon som er litt mer endelig..

Da var det over

En intensiv periode er over. Et kapittel i livet er nå lukket. Vi hadde siste samling denne helgen, og i dag var aller siste studiedag sammen med mine medstudenter. Nå er det kun å bestå den teoretiske og den praktiske eksamen som gjenstår, før jeg er sertifisert personlig trener.

Det føles litt rart, og tomt, å ikke skulle tilbringe mer tid sammen med denne gjengen. Når man er så utrolig mange timer sammen over ei så kort periode, blir man på et vis knyttet sammen. Før det brått er over og man vender hver til sitt. Det skal bli utrolig deilig å få mer normale helger igjen, men jeg kommer til å savne å dele treningsgleden med disse folka. Vi har jo vært på dette fordi vi har en genuin, og sannsynligvis noe over gjennomsnittet, interesse for feltet.

I ene økta i dag trente vi noe som var helt nytt for meg. Vi trente eksplosivt på en måte jeg aldri har trent før, og det var skikkelig G-Ø-Y! Vi skulle trene tunge baseløft, for så å kjøre en eksplosiv øvelse i samme bevegelsesretning. For eksempel skulle vi kjøre fem repetisjoner tung knebøy. Deretter hadde vi en pause på ti sekunder før vi uten vekter satt oss ned i en knebøy posisjon, og hoppet rett opp alt vi klarte.

IMG_0599

Det føltes nesten så man fløy. Meningen er at når man kjører så tungt først, for så å kun hoppe med egen kroppsvekt, klarer du gjerne å gi mer i hoppet enn om du ikke hadde løftet så tungt i forkant. I knebøy løftet jeg over min egen kroppsvekt, kan dere tenke dere hvor gøy det var å så hoppe med kun egen vekt etter det?

IMG_0615

IMG_0616

På bildenen ser dere kanskje at jeg tror jeg flyr? Her kjører jeg spentshopp etter å ha løftet 70 kilo i markløft. Forstår dere hvorfor det var gøy? Konseptet med kontrast trening kommer jeg helt klart til å implementere i egne økter fremover.

IMG_0625

Nå skal jeg slappe godt av i kveld før eksamensforberedelser starter til uken. Avslutningsvis ønsker jeg å takke mine medstudenter og våre dyktige forelesere. Takk for at dere har vært med på å pushe meg til maks. For at dere har terpet på meg så jeg har fått muligheten til å bli bedre på å coache. For at dere har pirket på meg under øvelser slik at disse blir utført korrekt. Takk for at dere har gjort disse samlingene så vanvittige morsomme!

Livet i en skoeske

Ungdomsflørter. Vennskap. Kinobilletter. Kvitteringer. Take away menyer. Avisutklipp. Tårer. Skuffelser. Stolthet. Det finnes ikke den ting jeg ikke kan putte ned i en skoeske. Fra jeg var bitteliten har jeg hatt et sterkt behov for å samle på minner. I kjelleren finnes ei stor eske med gjenstander som minner meg om noe fra barndommen. I en liten boks ligger det blant annet en klump, mye mulig av sukker, og et klippet sugerør. Minnene knyttet til dette vet jeg ikke, men siden jeg følte for å ta vare på det som liten klarer jeg ikke å kaste boksen i dag.

De aller fleste gjenstandene jeg har, finnes det en følelsesmessig tilknytning til. Fra tid til annen åpner jeg skoeskene, og mimre tilbake. I dag er de hentet frem slik at noen av minnene kan få plass på vår nye kroktavle.

På lik linje med skoesker elsker jeg korktavler og kjøleskapsmagneter. Kanskje er det fordi jeg er så pertentlig ellers, at jeg trenger et kaosområde. De siste årene har jeg verken hatt kjøleskap man kan henge magneter på, eller ei korktavle, så det var en fryd å få dette inn i hjemmet igjen.

Er det flere enn meg som har utallige skoesker liggende med minner fra et forrige århundre? I dag leste jeg forresten litt i gamle dagbøker fra jeg var 17-18 år. Jeg er så uendelig glad for at jeg ikke 17 år lengre. Så usikker man var. På seg selv. På gutter. De flørtanalysene jeg og mine venninner holdt på med – jeg får nesten vondt i meg av å lese de. Tidvis lo jeg høyt. Da ville jeg aldri bli eldre. Nå ville jeg ikke gjenopplevd de årene der om jeg fikk miillionutbetaling for det.

IMG_2266
20 år. Uten så mye som antydning til ryker. Livet var kun en stor fest.

Pussig, eller hva? For et par år siden var jeg på besøk hos min onkel, som da bodde i Afrika. Vi satt på hans veranda, og jeg sa jeg aldri ville bli eldre. Jeg ville være 25 år for resten av livet mitt. Han grøsset. Han ville aldri i verden tilbake til den alderen. All den usikkerheten i forhold til fremtiden og karrieren. Nei, han levde sin beste fase nå.

Det er over to år siden nå, og igjen sitter jeg med den følelsen. At jeg har det så inderlig bra nå som 27 år, i en nyetablert familie, med hele livet foran meg. Jeg vil bare leve her og nå. er den beste fasen. Det er kanskje en veldig fin ting som viser at man er flink til å leve i nuet. Nyte her og nå. Strengt tatt er det vel det livet handler om.

Fortsatt litt redd for nordlyset

Som liten ble jeg fortalt at jeg ikke måtte vinke til nordlyset, for da kom nordlyset å tok meg. Å hadde jeg hvite votter på måtte jeg for all del ikke finne på å vinke til det, for da ble nordlyset  skikkelig sint. I dag var det et nydelig nordlys over himmelen. Det var enormt. Vi bor mellom to mektige fjell, mellom fjellene blafret nordlyset og opptok hele himmelen. Jeg var på vei til naboen da jeg oppdaget det. Vi har ikke veilys her, så det var bare meg og nordlyset. Og fjellene.

Det tar meg ikke mange minuttene å gå til naboen, men med nordlyset i ryggen kjente jeg på barndomsfrykten. Med hvite votter på hendene føler jeg det er litte granne mer akseptert. Jeg lyver om jeg sier at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men siden jeg er plassert under kategorien voksen nå, så jeg holdt meg fattet. I stedet økte jeg tempoet på skrittene mine bare ørlitt. 

Dersom jeg hadde vært en dyktig nordlysfotograf skulle jeg gjerne delt dagens lys med dere, men det er jeg ikke. Så dere får nyte disse nordlysbildene fra en av mine favorittfotografer, Ørjan Bertelsen, i stedet.

Nesten helt fremme kunne jeg stoppe opp å nyte synet. For det var virkelig mektig og trolsk. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor turistene i Nord-Norge går av skaftet når de ser nordlyset. Sagnet om hvorfor nordlyset kommer å tar meg husker jeg ikke, så jeg har funnet et på nettsiden til Tre stammers møte dere kan lese under om dere vil. Dersom noen har andre sagn, eller linker til sagn om nordlyset, skriv det gjerne i kommentarfeltet.


Gutten som terga sola, månen, stjernene og nordlyset

To brødre kjørte en gang av gårde for å skille ut rein. Om morgenen da sola sto opp, joika den yngste:

Solgubben skinner
Skjennes på alt
som e kalt.
Is og sne han bråne
og hver fjær han livet låne.

Du sier den eldste:- Kjære bror, gje dæ ikke til å terge Guds skapninga! Broren brydde seg ikke om det. Han bare joika og la enda mer til. Ikke lenge etterpå kom et svært tett snefokk, og sola blei borte i en sky. Det var umulig å fare videre.De satte opp telt og lå værfast i flere dager. Da det klarna igjen og månen tok til å skinne, joika den yngste:

Litje månemikkelting, la la,
sett som tosken i en ring,
blinke oppi svarte natta, naina.
Tvi, ka frost han tømme!
Sola vil han glømme.

Broren sa at han skulle slutte, men det brydde han seg ikke om. Da blei det forferdelig tett mørkeskodde. De var midt på fjellet og måtte være der i tre døgn fordi de ikke fant veien. Da sier den eldste:- Nu kan du se kordan det går når du terge Guds skapninga! Da mørkeskodda letta, blei det fint vær. Stjernene skinte klart. På nytt tok den yngste til å joike:

Stjernepilt, stjernedilt, ja ja,
blinke litt, vinke litt ja.

Da kom det ei ildkule og traff reinen hans. Den stupte i bakken og var død. Da sier broren hans:- Ka du trur som kommer tel å skje med dæ, så vill som du e! Viss du ikke slutte, ska du berre få se! Da kjørereinen var død, sier den yngste:- En rein dau, men en igjen. Æ har da sett verre skade før! Så dro de videre, men den yngste måtte gå og trekke pulken. Om kvelden stansa den eldste for å la reinen sin beite og for å vente på broren sin. Han tente bål og tok til å koke. Da maten var ferdig, kom også den yngste. Etter at de hadde spist, blei det et veldig sterkt nordlys. Den yngste joika:

Nordlyset renne, lip, lip, lip,
flesk i kjeften, lip, lip, lip.
Hammar i skolten, lip, lip, lip,
øks på ryggen, lip, lip, lip.

Broren hans nekta han å gjøre det, men han satte i å joike enda høyere. Da tok nordlyset til å vifte forferdelig sterkt. Det smalt mot snøen som om noen slo med et hardt skinn. Den eldste kvelva pulken og kraup under den. Men nordlyset slo den yngste ihjel og brente opp pesken hans. Da kjørte den eldste videre med tungt sinn og med sorg i hjertet for broren som han hadde mista. Derfor har de gamle samene ennå den trua at det er farlig å terge nordlyset. Dersom du gjør det, kan nordlyset bli sint og komme å ta deg. De fant ikke engang kroppen av den gutten, blei det sagt.

Kilde: Qvigstad: Lappiske eventyr og sagn
Nyere språkdrakt: Arvid Hanssen.  

Sagnet er hentet herfra

Aj aj aj. Helg for gangsperra

Akkurat nå er det en god og mør jente som sitte godt plantet i mammas sofa. Vi, AFPT studentene, er er godt inne i en ny samlingshelg og så langt har kjernemusklelaturen fått kjørt seg no grassalt. Om ikke hver og en av oss på studiet har gangsperre etter denne helgen vet ikke jeg. Men SÅ gøy det er! Jeg elsker utfordringer, pluss at jeg elsker at kroppen får kjørt seg, så dette er en drømmehelg for meg.

Medstudent Iris og jeg leker oss med kettlebells i noen antirotasjons mageøvelser

På samme måte som ved sist samling veksler vi studentene på å være personlig trenere og kunder for hverandre. Det som er ekstra gøy denne gangen er at vi kjører skikkelige økter på hverandre nå, i forhold til sist når vi jobbet mer øvelse for øvelse. Foreleseren vår poengterer hele tiden at dette skal være et utbytte for begge, gjennom hele dagen. Den som er i trenerrollen skal drilles og bli bedre på dette, vedkommende i kunderollen skal bli trent hardt! Morsomt!!

Ved starten av dagen i dag utformet Heidi, tidenes søteste jente, og jeg et knallbra mageprogram. Her ser dere henne i trenerrollen, og meg som kunde. Aj aj aj, jeg kommer til å kjøre dette programmet ved flere anledninger! Det var ikke bare tøft, det var også veldig morsomt. På dette flatterende bilde er jeg på mine siste repetisjoner i denne serien. Jeg får tidenes utrykk når jeg løfter hardt, eller som i dette tilfellet, blir presset hardt.

Ellers er vi en veldig fin gjeng. Kommer til å savne gruppen når dette er over. Vi ler stort sett hele tiden, kontinuerlig erter vi hverandre på en vennlig måte, pluss at vi er utrolig flinke på å pushe hverandre til å bli bedre både som trenere, og i diverse styrkeøvelser.

Foreleseren vår, Alexander, fra AFPT
Her ser dere Iselin jobbe med en antilateralfleksjons mageøvelse

Nå skal jeg bare koble ut, å lade opp til en ny intensiv dag i morgen. Håper dere har en fin helg.   Igjen må jeg bare få takke alle dere for deres heida-rop angående innlegget om kroppen min etter fødselen. Tror ikke jeg kan få uttrykt tydelig nok hvor inderlig mye det betyr for meg. For det er vanskelig å blottstille seg selv på måten jeg har gjort. Men å få tilbakemeldinger på at dette hjelper, at det finnes mødre der ute som synes forhold til kropp etter fødsel blir lettere på grunn av mitt innlegg, det betyr alt dere. Takk.

Egen frisør på landet

Hei sveis. Sparesveis. Alle som har hatt kort hår og skal spare til langt vet hvor forferdelig det er med sparefrisyre. For første gang i historien er jeg latterlig fornøyd med min sparefrisyre. Jeg er så heldig at jeg har en søster med frisørkompetanse, så hun fikset frisyren min i går kveld. Nå sitter vi godt plantet i sofaen hos mamma. Jeg sier vi for mannen er tilbake fra jakt. Fint å være to igjen. Vi skal være i Tromsø over helgen fordi jeg begynner med den praktiske undervisningen på PT studiet i morgen. Jeg gleder meg så vanvittig! Det kribler i hele meg. Men blir rart å være borte fra lille i så mange timer gjennom denne helgen.

Nyklippet og fresh av frisør lillesøster Jill Rente, som 1. desember starter opp som frisør igjen i Tromsø. Hurra! Vet om mange som jubler nå.

Ref: Knute på tråden

Lasse Jangås, samfunnsredaktør i Nordlys kunne ikke sagt det bedre i sin kommentar om avviklingen av knutepunktordningen for Riddu Riđđu Festivalen. Jeg er så uendelig enig, og jeg vil derfor dele noen av hans ord. Du kan lese hele innlegget her.

“Noen ganger gjør man feil. Alle gjør det. Noen ganger oppdager man ikke en gang feilene man gjør – eller er i ferd med å gjøre. De heldigste har da folk rundt seg som melder fra, eller advarer. Det gjør jeg nå. Jeg prøver å nå fram til kulturminister Thorhild Widvey med en beskjed om at hun gjør feil i framtidsplanene for festivalen Riddu Riddu i Kåfjord. Jeg vil verken skjelle henne ut, latterliggjøre, sutre eller ironisere. Jeg har bare et sterkt behov for å komme med en konstruktiv tilbakemelding på en feil hun er i ferd med å begå. Og gi henne en sjanse til å rette den opp (…).

Det viktige her er at Riddu Riddu definitivt burde vært sikret den samme forutsigbarheten og statusen som de to festspillene når Widvey først ser verdien av å frede noen. Det er en stor feil å vurdere det annerledes. For det som virkelig er annerledes – og som må fortsette å være annerledes – er Riddu Riddu. Festivalen har en spesielt stor betydning, langt utover musikken og den øvrige kunsten og kulturen den gir sitt publikum.

I løpet av 25 år har den styrket den samiske identiteten, spesielt blant unge, på en livsviktig måte. Den identiteten sto nemlig i fare for å dø ut. Det var det som var ildsjelenes motivasjon under oppstarten i 1990. – Jeg tror at med Riddu fikk man en plass til å både prøve og øve seg, og lukte på det samiske. For det å melde seg inn samemanntallet var veldig alvorlig. Riddu var en fin plass hvor man kunne forsone seg med den historien man hadde, og også å være den man faktisk var, sa en av ildsjelene og tidligere festivalsjef Lene Hansen til NRK i sommer (…).

Forskerne sier det samme: Riddu Riddu har hatt en uvurderlig betydning – lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det vil sikkert mange samiske artister som har slått gjennom nasjonalt og internasjonalt skrive under på. Niko Valkeapää, Adjagas og en rekke andre har fått prøve seg på Riddu-scenen tidlig i karrieren, og fikk både erfaring og selvtillit med seg på veien videre.

Men Riddu Riddu har også gjort mye for den øvrige befolkningen, som har besøkt festivalen i stadig større grad, enten av ren nysgjerrighet, et ønske om å oppleve kunst på svært høyt nivå eller bli større mennesker av å åpne opp for annen kultur, andre perspektiver og tenkemåter.

Under Riddu Riddu knyttes det vennskapsbånd og legges til rette for toleranse og forståelse du ikke oppnår på hotellkonferanser eller av offisielle festtaler.

Orker du å lese kommentarfeltene når det dukker opp samiske problemstillinger, forstår du at det trengs mer Riddu, ikke mindre.

Riddu Riddu har altså ikke bare skapt større aksept, men også større aktelse for samisk kultur og identitet. Men det er langt igjen. I tillegg til å være en debattarena, har festivalen de senere år også lagt mye i å pleie et kulturelt folk-til-folkforhold over den russiske grensen, også det viktig nå.

Så kall det en politisk festival, en urfolksfestival eller kall det en motivator for kulturutveksling. Det mest presise er nok likevel å omtale den som Norges viktigste. Et knutepunkt i ordets rette forstand. Det er derfor ingen grunn til å yppe til uforsonlig strid om denne saken, til det er den for viktig. Jeg ber i stedet – med innestemme – om at kulturministeren tenker seg om en gang til (…).

Et unntak også for Riddu Riddu er derfor en usedvanlig god løsning. Ikke for å bøte på tidligere skade, ikke for å rette opp feil eller unntak for å være politisk korrekt. Men fordi det er riktig og viktig. Som festivalen selv.”

Foto: Arne-Terje Sæthe
Under Riddu Riđđu Festivalen i 2009 med Buffy Sainte Marie på scenen. Foto: Arne-Terje Sæthe

Jangås sa det så godt at det er ingen grunn for meg å supplere, jeg ønsker på samme måte som Jangås å be om unntak også for Riddu Riđđu. Verdens viktigste urfolksfestival. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten Riddu. Med hundre prosent sikkerhet vet jeg at gjelder utallige andre også. Riddu har vært med på å utvikle meg som person. Jeg har tort å grave dypere, og kjenne på min identitet nettopp på grunn av Riddu. Riddu har gjort at jeg bærer min kofte med stolthet. Riddu har lært meg så enormt mye. Om sårbarhet. Om stolthet. Om kultur og urfolk. Min egen, og rundt om i resten av verden.

“Orker du å lese kommentarfeltene når det dukker opp samiske problemstillinger, forstår du at det trengs mer Riddu, ikke mindre.” Setningen kunne ikke vært mer beskrivende. Den forrige generasjonen har gjort en fantastisk jobb, slik at nettopp slike som meg kan være stolt over tilhørigheten min. Men arbeidet et på langt nær over. Vi må fortsette å jobbe og Riddu gjør en uvurderlig innsats. Vi har rett og slett ikke råd til at Riddu skal miste sin status og økonomiske forutsigbarhet.

Vi er så mange som trenger Riddu. Trenger at festivalen har en trygg og forutsigbar ramme slik at enkeltindivider, artister, kunstnere og hele urfolk fortsatt får utviklet seg og bygge stolthet. Vær så snill, gi et unntak for Riddu også.

Kong Vinter har ankommet skogen

I går sen ettermiddag var mannen og jeg på en løpetur i skogen. Halvveis i økta begynte det å sludde rett og slett. Store, tunge, våte snøkorn slo oss hard i ansiktet mens vi løp innover traktorveien. Innen økta var ferdig var vi begge kliss våte. Slik kan den nordnorske høsten være. Jeg tenkte at vi nå går en kaldere tid i møte, men fokuserte på det jeg elsker med høsten.

For meg som så inderlig elsker høsten kan dere kan tro det var et slag i trynet å våkne opp i dag til et hvitt teppe ute. Jeg tviler på at denne snøen blir liggende, men på sett og vis har Kong Vinter begynt å melde sin ankomst. For meg er det bare å mentalt fokusere på det positive slik at jeg ikke skal bruke hele dagen i dag på å surne.

Jeg spurte mannen, som var jublende lykkelig, hvorfor han ble glad av det hvite teppet. Han liker det hvite lyset og den kalde, rene luften vinteren har med seg. Lillebror kom ikke lenge etter løpende inn her. Han var i ekstase: “Jeg har laget min første snøball!” Jeg måtte spørre han også om hvorfor han var så glad. Han gledet seg til sesongen med slalåm og scooter som nærmer seg nå. De ser altså på det første snøfallet mer lystbetont enn meg. Bonusmor var også en tur innom. Jeg måtte spørre henne hva hun syntes om dette med snøen som laver ned. Hun likte det. Hennes begrunnelse var at det tyder på at julen og den koselige mørketiden snart her er.

I dag skal jeg fokusere på alt det fine Kong Vinter tar med seg. Jeg også elsker lyset snøen gir. Den friske kalde luften. Treningen i snømåking. Deilig ullundertøy og kakao inne etter en aktiv dag ute. Skiturer er mindfullness for meg. I år skal jeg virkelig lære meg å stå på randonee. Renne på akebrett i bakken på gården. Jeg kjenner nå at det første snøfallet plutselig ble lystbetont for meg også. Det er utrolig hva mental innstilling og hvor du legger fokus har å si..