Mat på dugnad

Vi hadde fire insimineringer søndag forrige helg. Frihelgen vår.
 
Når vi har frihelg har vi fri fra fjøsstellene, vi har ikke fri fra annet som oppstår. Med fire kyr i brunst måtte vi i fjøset og friformiddagen var ikke fri lengre. Når dyrlegen dro så hun på meg å sa “dere jobber mye dere”. Med dere mente hun oss bønder.
 
Helgen før ble ei ku syk. Vi fikk vårt første tilfelle med melkefeber og måtte ha dyrlege. Kua var så dårlig at hun trengte kalsiumtilskudd intravenøst. Kua ble syk ei søndagskveld, for det er dyr vi jobber med og de tilrettelegger ikke arbeidshverdagen vår slik at vi får de tøffe takene en hverdag i normal arbeidstid.
Dyrlegen kom rundt kl 18 første gang, og rundt kl 01 natt til mandag andre gang. Klokken 03 var mannen i seng som tok natta, siden jeg på grunn av sykdomstilfellet allerede hadde jobbet mange ekstra timer den dagen. Vi er heldige som kan dele på arbeidet når ekstraordinære hendelser oppstår. Det er ikke tilfellet for mange. Dyrlegen var sliten og sa til meg før hun dro den sene søndagskvelden: «Vi jobber mye, men vet du, dere jobber bra mye mer.» Med dere mente hun oss bønder.
 
Dagen før dette sykdomstilfellet, på lørdagen, hadde vi pakket grillmat i sekken og dro avsted til et vennepar av oss. Vi skulle tilbringe lørdagen sammen, vi og alle barna våre. Vi parkerte bilen, tok en raskt kikk på kameraet i fjøset, og ser at kua vi ikke forventet at skulle kalve nå, var i fødsel. Mannen måtte bare hoppe i bilen og komme seg hjem til kua. Det ble ikke kvalitetstid med venner på han den lørdagen.
 
Slik er det. Vi er innforstått med det. Vi har valgt det.
 
Jeg tipper det ikke er mange som har reflektert over hva et fjøsstell innebærer. Det forventer jeg ikke. Vi sier vi skal i fjøset, men jeg tror ikke mange vet hva man egentlig gjør.
Hver eneste dag bruker vi mellom 7 og 8 timer, fordelt på morgen og kveld på å stelle dyrene. Hver eneste dag bruker vi arbeidstiden vår på å følge opp samtlige dyr i besetningen vår – hver eneste ku og kalv. Vi arbeider rundt dyrene, leser de, leser av melkeanalyser, fanger opp avvik, justererer oss etter dagens situasjon. Vi ser om de trenger noe mer enn mat, drikke og renhold, og tilpasser arbeidsdagen deretter. Det er endel av stellet. Dette er i tillegg til å sørge for riktig ernæring og for at de har det rent og godt.
 
For å levere kvalitet må forholdene i fjøset hver dag være gode. Dyrene må ha næringsrikt og riktig mat hver dag. Det må være rent og hygenisk, og du må være sikker på at alle er friske. Vi bruker omtrent ikke antibiotika, men det krever også at du fanger opp sykdom før kua blir syk. Forholdene må også være lagt så godt til rette at dersom ei ku skulle få noe, smitter ikke det til resten.
 
Vi har omtrent ikke fri. Det vet alle i vår familie og alle våre venner.
 
Våre nærmete vet hva det vil si om robotalarmen går. Det betyr at noe har skjedd, og at vi må avbryte det vi holder på med. Alle vet at vi må legge opp planene våre etter når ei ku skal kalve. At å planlegge noe med oss, kan bety endringer, fordi vi kanskje må på jobb.
Slik er det. Vi er innforstått med det. Vi har valgt det.
Vi har valgt dette livet fordi vi ønsker å produsere norsk mat.
Men det føles feil å lage maten til det norske folk på dugnad.
For bra mange av timene vi legger ned i jobben vår, de arbeider vi og vår familie,
på dugnad.
For det norske folk.

Hverdagen som fungerer for oss

Jeg tror ikke nødvendigvis at vi jobber mer enn andre yrkesaktive foreldre som har krevende jobber. Vi jobber mye og vi liker det. For oss var det viktig at jobben vi skulle satse på, ikke skulle føles ut som jobb. Jobben skulle være en naturlig del av hverdagen vår og av livet vårt. Det er en av grunnene til at vi ble bønder.

Vi jobber stort sett hver eneste dag.

Men vi prøver å legge opp hverdagen og livet slik at barna våre ser verdien i dette livet og kanskje vil overta det vi bygger opp.

Vi leverer de i barnehagen rundt klokken halv ni hver morgen, fire dager i uka. De hentes omtrent alltid før Kl 15. Så spiser vi middag sammen og slapper av sammen før enten mannen eller jeg går i fjøset. Barna opplever nok ikke ettermiddagen som jobb, selv om en av oss alltid drar på jobb. Siste del av deres dag går til kveldsmat og lesing, så at enten mamma eller pappa er på jobb, tror jeg ikke merkes.

Men siden vi jobber hver ettermiddag i tillegg til helger, har vi de mindre i barnehagen enn mange andre. Slik at vi får familietid sammen i en hverdag som er lagt opp til å fungere for oss.

Vi jobber annen hver helg, så har vi avløser annen hver helg.

Når vi har fjøsfri, tar vi fri torsdagseftermiddag og har fri fra fjøsstell ut søndagen. Da vil vi ha fredager sammen, så barna har fri fra barnehagen hver eneste fredag. Fredager vi selv går i fjøset, har vi barna med oss.

I dag tidlig tok vi morgenfjøset sammen, hele familien. Da er det er nugatti på brødskiva til lunsj inne på fjøskontoret og en melkesjokoladebit venter ofte etter noen timer i lek enten inne i fjøset eller på yttersiden.

Ungene leker, de jobber litt sammen med oss og de sitter i traktoren når den er i bruk. Innimellom kan det være godt med en liten pause hvor det snurres film inne på kontoret.

Barna elsker å være i fjøset. Vi elsker å ha en jobb som tillater oss å ha barna sammen med oss. På jobb.

Klart er det krevende å skulle utføre arbeidsoppgaver med små barnehender rundt, og timene er ikke i nærheten så effektive som når de er i barnehagen. Men slik er ofte fredager og jobbhelger. Ungene liker det og vi liker det.

Familiearbeidsdagene er en av grunnene til at vi er bønder.

LAGER MATEN DIN MED STOLTHET!

Jeg er så heldig at jeg kan spise min egen mat. Jeg er så heldig at jeg lager den. Jeg kan være trygg på den.

Alle er ikke så heldige. Alle kan ikke lage sin egen mat. Det er derfor vi bønder er her. For å lage maten din. Vi innenfor de ulike yrkesgruppene utfyller hverandre; jeg kan ikke behandle meg om jeg blir syk, eller lære barna mine alt de skal læres under sin skolegang, eller vedlikeholde veien til butikken. Lista er utømmelig, vi i dagens samfunn må utfylle hverandre – og det er en god ting.

Men vi må være trygge på hverandre. Du må være trygg på at den maten jeg lager til deg er bra. At jeg behandler mine dyr godt. At kvalitet og dyrevelferd er min største prioritet.

 

Jeg er kubonde. Det er mitt felt. Jeg vil derfor gi dere et lite innblikk i hva vi som kubønder daglig fokuserer på for at du kan være trygg. For at du kan få forståelsen for at den innsatsen vi legger ned, og det enorme fokuset vi har – for at maten vi produserer er av den beste kvaliteten.

 

  • Som bonde er du nødt til å jobbe i samstem med naturen. Hele året. Men fra snøen forsvinner til den kommer igjen, er det særdeles viktig at du spiller på lag med naturen for å sikre deg den aller beste maten til dyrene dine. Man er hele tiden på jakt etter det mest optimale tidspunkt for innhøsting slik at næringsverdien er den aller beste. Våroinn og slått må gjennomføres etter værforhold. Du har et helt annet forhold til tidlig vår, sen vår, lite nedbør, tæle i jorda og når soldagene treffer – når du er avhengig av været for å sikre god alv. Kvaliteten på fôret du høster på sommeren har alt å si for innholdet i melka gjennom vinteren. For at kalven skal fôres opp på en god måte. For at kua di ikke skal være verken under- eller overvektig.

 

  • Du må være skikkelig smart. Det gamle skjellsordet bondeknøl representerer aldeles ikke innholdet i arbeidshverdagen. Som bonde må også følge med på innholdet i melka hele tida. Dette er en kontinuerlig prosess. Fett-, protein- og laktoseinnhold, urea, frie fettsyrer, bakterie og celletall måles hver tredje dag. Når melken blir hentet analyseres den og analysen sier konkret hvilken kvalitet du leverer. Det krever kunnskap å kunne tilpasse melken etter kvalitetskravene, og levere den beste melken. Vi er svært heldige som har et system som faktisk analyserer hver eneste leveranse.

 

  • Som bonde jobber du som selvstendig næringsdrivende, og er ansvarlig for å drive din egen bedrift. Jeg vet ikke hva gjennomsnittsgården omsetter for, men fra noen millioner tipper jeg ikke er unormalt. Omsetning og overskudd er to forskjellige forhold, så du må klare å ivareta denne omsetningen på en slik måte at gården drives godt, at du kan utvikle den og at du som privatperson kan ta ut noe fortjeneste.

 

  • De fleste gårder har noen ansatte til å hjelpes med å få hjulene til å gå rundt. Disse ansatte skal jobbe etter gjeldene regelverk, du skal lede og motivere disse til å gjøre en god og forsvarlig jobb.

 

  • Og apropos regelverk. Som bonde må du forholde deg til et vanvittig strengt regelverk. Vi jobber etter strenge krav og retningslinjer, forankret i et kvalitetssystem i landbruket. Her gjennomføres det årlig KSL egenrevisjon, og tidvis ekstern KSL revisjon.

 

  • Vi er utviklingsorientert! Det foreligger mye forskning og løsningsutvikling i landbruket, både hva gjelder dyrevelferd, HMS, maskiner- og utstyr, driftsbygning og ikke minst klima. Det er alltid noe nytt og spennende som jobbes med, som man jobber etter å implemtentere i egen virksomhet. Stort som smått.

 

  • Du må ha kompetanse til å oppdaga sykdom hos dyrene dine, og du må kunne nok om dyrets anatomi til å kunne bistå under fødsel. Du må kunne nok om fødselsforløpet til å forstå når veterinær må tilkalles eller om du selv kan hjelpe om det oppstår noe.

 

  • Du må ha et bankene hjerte for dyr og dyrevelferd. Jeg kjenner ikke en enste bonde som ikke blir trist om et dyr skader seg, eller om et dyr blir sykt. Jeg har aldri hørt en bonde ta lett på tap av eget dyr. Det finnes mange delte meninger om hva som er god dyrevelferd og hva som er dyrets beste. Vi har regelverk som styrer hvordan vi skal ta vare på dyrene, og det forskes hele tiden på hva som kan optimaliseres. Jeg har til gode å møte en bonde som ikke har dyrets beste som hovedfokus. Hver eneste dag må hvert enkelt individ ivaretas, helt fra de er nyfødte. Samtlige jeg kjenner gjør denne jobben med et bankende hjerte for dyret.

 

Så hva kan du og jeg som forbrukere gjøre videre for å sikre maten?  For å sikre dyrevelferd? For å sikre utvikling?

 

Jo, vi kan betale for råvaren! Vi kan slutte å handle importert for å presse prisen på egen ferskvare. Mat på tilbud, mat på grensen og hige etter det billigste er ikke med på å løfte dyrevelferden eller muligheten til å utvikle seg i samsvar med forskning.

Vi kan handle lokalt og vi kan handle kvalitet. Vi kan gi prisen det koster å produsere maten.

Kaffekoppen som endret meg

I mitt møte med veggen ble jeg først perpleks. Hva nå? Det føltes både tomt og skremmende å skulle roe ned tempoet. Hva skulle jeg fylle tiden med – tiden hvor jeg ikke jobbet eller var sammen med barna? I ettertid ser jeg at jeg mistet meg selv. Det gikk for fort. Jeg dyrket kun meg selv i øyeblikkene som mor. Fordi jeg ville at barnas tid skulle være fin. Om barnas tid er hovedmotivasjonen, hva med timene de sover eller er i barnehage? Eller koser seg i egen lek? Det er mange timer i døgnet jeg ikke hadde en god tilstedeværelse.

 

Når jeg ser tilbake på tiden frem til innflytting i huset tror jeg ikke at jeg kunne løst den veldig mye annerledes. Jo, jeg kunne pustet oftere og koblet ut oftere. Men for å få alt til, krevde det så mange arbeidstimer som det gjorde. MEN det jeg skulle gjort annerledes, var å roe ned straks vi var i hus. Problemet da var at jeg hadde over så mange måneder levd som jeg hadde gjort, at jeg rett og slett ikke visste om noe annet lengre.

 

Jeg hadde rett og slett mistet virkelighetsoppfatningen.

Så jeg måtte begynne ved start. Roe meg ned. Sette meg på sofaen. Sitte der.

 

“Å tørre å kjenne etter er ofte det vanskeligste. Man kan være redd for hva man kjenner og føler.”

 

Denne kloke kommentaren ble lagt igjen av min onkel Johnny under innlegget om møtet med veggen. Innlegget kan lese HER. Jeg var nok livredd for å kjenne etter hvor sliten jeg faktisk var. Hva slags følelser jeg bar på. Det man ikke kjenner på der og da, er at det hjelper ikke å kjøre seg selv i kjelleren. En dag kommer følelsene til overflaten og kroppen tvinger deg i knestående for å kjenne etter.

 

 

Det høres kanskje banalt ut for mange, meg jeg satt aldri. Jeg husker et så sårt øyeblikk så godt. Det tilhører egentlig det jeg kategoriserer som privat. Jeg deler nemlig mye personlig på bloggen, svært sjeldent privat – men jeg gjør et unntak nå.

Jeg hadde bestemt meg for å sette meg ned ved kjøkkenbordet for å drikke en kopp kaffe. Det gjorde jeg heller aldri. Når ungene lekte selv benyttet jeg alltid tida til å få unna et eller annet. Så jeg satte meg ned, kaffekoppen foran meg og observerte barnas lek på gulvet. 

 

Han eldste ser på meg og spør:

 

«Mamma, er du syk?»

«Nei, hvorfor det?»

«Du sitter»

Hvorfor i all verden deler jeg mitt møte med veggen?

Jo, fordi at for meg oppleves det feil å dele hvor himla deilig det er å bo i skogen, hvor høyt jeg elsker å være selvforsynt og hvor godt det er å ha bygget et miljøvennlig hus i massivtre – om jeg ikke er ærlig om at veien tidsvis har vært tøff og at den har kostet. Du kan lese innlegget HER.

Det er så lett å dele lykken og gleden vi kjenner på. Jeg har nylig kringkastet kantarellens absolutte lykke for meg på Instagram. Dersom du scroller deg videre ned eller får med deg mine høydepunkter, fremstår min verden som full av gode øyeblikk. Fordi jeg finner det inspirerende å dele hvor mye nettopp soppsanking gir meg. Eller den superdeilig turen på havet i sommer. Eller de andre himla gode øyeblikkene.

Men jeg vet også hvor vondt det er å være utmattet, sliten og redd for egen helse – og bare se alt det fine alle andre opplever. Hvor enkel deres vei og verden fremstår.

Jeg er ikke i mot fine bilder på Insta. Jeg selv liker godt å trykke publiser på bildene jeg tok som ble ekstra fine. MEN livet er ikke bare kantarellens absolutte lykke. Livet er også smerte, sorg og vonde dager. Innimellom vonde perioder. Veien til drømmen er ikke bare fjelltoppene, den er også veien opp på fjellet. Blodsmaken i munnen og melkesyren i beina.

For meg føles det bedre å dele utsikten fra fjelltoppen om jeg også er ærlig om turen opp.

Livet mitt er slettes ikke perfekt, det er ikke fritatt fra sorg eller vonde dager. Men jeg er veldig lykkelig. Og det tror jeg er fordi jeg kjemper meg opp på fjellet.

Veggen. Hard som stein og urokkelig.

Klarer man å leve med så mange arbeidstimer over så mange år? Nei.

Møter man veggen? Ja.

Mannen møtte den først. Da holdt jeg hodet ekstra hardt oppe. Han kom seg. Lærte jeg? Nei.

 

Er noen overrasket?

Nei, i grunn ikke.

 

Jeg har fine mennekser i livet mitt. Jeg er beriket med relasjoner og gode venner som spør meg hvordan jeg faktisk har det og jeg tørr å være ærlig. Det hjelper og har hjulpet. Til å begynne med trillet tårene hver gang jeg ble spurt. Rådgivere vi samarbeider med, eller andre som jobber med oss – det var nesten som om de ventet på det. Ingen var sjokkerte. De anerkjente det nesten som en selvfølge.

Ikke lenge etter innflytting i det nye huset sto veggen der, hard som stein og urokkelig. Helsa sviket og energien forsvant. Symptomene var først vage og jeg lyttet ikke til de. Jeg følte meg sikker på det ville bli bedre når trykket ble mindre. Men det gikk ikke som håpet på. Det gikk andre vei. Jeg lyttet ikke før helsa tilslutt sa stopp. Fysisk. Det hjalp ikke å ikke lytte mer. Kroppen var klokkeklar.

 

Utmattet, sa legen.

Nei, jeg tror det må være noe annet, sa jeg.

Utmattet, sa legen igjen.

 

Utmattet. Til å begynne med smakte ordet rart og uvant. Jeg tror ikke jeg forsto det.

Jeg måtte roe ned.

Så jeg gjorde det. Jeg er en ganske flink pasient om jeg får si det selv. Det var ikke lett, tro meg, når du er vant til å ha et tempo jeg i dag grøsser av å tenke tilbake på. For å klare alt vi har vært i gjennom har arbeidsdagene måtte vært lange. Det jeg ikke klarte å forstå når vi flyttet inn i september i fjor var jeg at måtte hente meg selv inn igjen. Jeg fortsatte i samme duracell tempo fordi dette var blitt min vane. Jeg var vant til å utnytte hvert eneste ledige minutt og aldri hvile.

Så jeg har øvd og øvd. Og øvd og øvd. Og øver ennå. På å sette grenser. Ovenfor meg selv og ovenfor andre. Så øvde jeg enda mer. Jeg var svært heldig, mitt møte med veggen var hovedsak fysiske symptomer. Det kunne slått andre veien, i depresjon eller at jeg ikke kom meg opp av sengen. Likevel er det ingen god følelse og ikke mestre din egen kropp lengre. Å ikke fungere optimalt. Å bli utmattet av å tømme oppvaskmaskinen.

Jeg er sikker på at det er svært lite jeg kunne gjort annerledes, for å klare alt måtte vi jobbe slik vi har gjort. Feilen min var å ikke roe ned når ting ble roligere. Lytte til kroppen min. Det er det jeg har øvd på de siste 8-9 månedene. Hvile når jeg er sliten, ta det roligere når kroppen trenger det og ikke minst sove nok. Helt normale aktiviteter vi hadde glemt.

I dag lystrer kroppen igjen. Ene og alene fordi den kjøres ikke for hardt mer. Vi har lært. Og lærer ennå.

Mitt største ønske for samtlige er å lytte til egen kropp. Den forteller deg det du trenger å høre, om du bare lytter. Tro meg, jeg av alle, vet at å lytte til den er svært vanskelig. Jeg har i nesten et år jobbet med å lære meg det. Hver eneste dag må jeg minne meg på å lytte.

Vi er så himla mange som ikke lytter. Som presser kroppen hardere enn vi burde. Hviler mindre enn vi burde. Ikke puster ned i magen. Ikke lytter.

Du som leser dette, kan du ta deg 10 sekunder nå, kjenn på hvordan du har det. Du vil ikke komme dit jeg var. Jeg lover.

Ei forlegen bondekone skal være tydelig

For et år og tre måneder siden oppsummerte jeg kaosåret vi gikk i gjennom, det grusomme første året som kubønder. Du kan lese det HER. Andre driftsår, det vi har vært gjennom nå, har vært minst like hektisk som det første driftsåret vårt, men dette året ble det på en “god” måte. Vi er nå gått inn i vårt tredje driftsår – det er helt vanvittig! Nå begynner livet å komme mer ovenpå og vi begynner få tilbake noe som ligner en normal hverdag. Dette har resultert i at min skrivelyst og formidlertrang er tilbake.

Jeg er en formidler. Det har jeg vært hele mitt liv. Formidlerlysten min har kommet til utløp på forskjellige måter opp i gjennom. Markedsføringsmessig gjennom tidligere jobber og engasjement, og kreative oppgaver gjennom studiet. Også denne bloggen da, siden 2015.

Meningen når vi ble bønder var jeg at jeg skulle bruke min formidlingslyst til å dele vår hverdag som bønder og veien for å klare å bli det. Jeg har tidvis skildret opp- og nedturer med å satse alt på nettopp dette, men omstendighetene har ikke gitt meg mye tid.

Jeg liker å tro at jeg gir dere et lite innblikk i hva som faktisk befinner seg av jobb og kompetanse oppi melke-kartongen. Eller i smørpakken. Eller yoghurten. Eller rømma. Uansett, dette var et av mine punkter på lista over hva jobben skulle innebære. Jeg skulle også formidle.

MEN nå skal jeg innrømme en sak som er litt merkelig. Litt flaut. Men jeg øver på å kjenne på følelser, og jeg øver på å være tydelig.

Så nå skal jeg være tydelig.

Jeg er redd lesertall.

Så dette med blogg er jo et lite paradoks da. Hvorfor skriver jeg disse innleggene da?

Innholdet her er i hovedsak vår hverdag (og siden min manns liv også blir delt, frivillig altså fra hans side, godkjenner han samtlige tekster. Alltid. Jeg utleverer ikke et felles liv uten at han er enig i innholdet. Jeg ville bare at dere skulle vite det), så dette er jo et paradoks.

Jeg blir forlegen av gode lesertall.

Enda et nytt paradoks: Nå er jeg så heldig at mine lesertall har tatt meg over til blogg.no. Bondedrom.blogg.no er min nye adresse. I juni hentet blogg.no alle mine innlegg hit. Jeg skal skrive her nå.

Jeg har nemlig hele tiden sagt at jeg skal dele. Fordi jeg liker det og fordi jeg tror det kan være bra med flere som skildrer og gir innsikt i et liv som bønder. Det er viktig at man forstår hvor maten man spiser kommer fra.

Jeg vil, med å la dere bli kjent med oss, gi dere et innblikk i livet som melkeprodusenter.

Så tilbake til mitt paradoks:

Når statistikken min øker blir jeg sjenert. 

For her deler jeg jo meg. Og mitt. Det er ikke en annonse hos en tidligere arbeidsgiver eller et omdømmeprosjekt som har gått bra i en tidligere stilling. Da er det lettere å juble. Dette er som sagt mitt. Å da blir jeg flau fremfor glad.

Jeg vil jo ha lesere, det er jo derfor jeg har valgt en slik plattform, men jeg blir litt sjenert bare.

Så hver gang lesertallene begynner å bli høye, trekker jeg meg tilbake.

Kanskje det hjelper å være ærlig.

Jeg har i alle fall en stor formidlingstrang hva gjelder gårdslivet. Jeg vil så inderlig at dere skal få et innblikk i hvordan vi som produserer deres mat tenker, og hva vi faktisk gjør.

Så jeg skal være bevisst at jeg er sjenert, og likevel trykke på publiser. 

Plutselig går det kanskje over?

Året som har gått

I dag har vi vært kubønder i et helt år. Vi startet dagen med et kyss og «gratulerer med jubileumet».

O48uRr6A
Foto: Marie Charlotte Baird

At vi fortsatt er mann og kone – at vi fortsatt elsker hverandre og at vi fortsatt ønsker tilbringe resten av livet sammen – etter disse siste to årene er et lite mirakel.

For et år siden i dag overtok vi kugården. 

Fra 1 mai til ut i oktober i fjor drev vi to gårder. I over seks måneder holdt vi det gående samtidig som vi på disse seks månedene flyttet inn hos svigers. Vi flyttet ut fra svigers og inn på ei hytte etter noen måneder. Vi gjennomførte en forliksforhandling med de som solgte oss geitegården. Vi gjennomførte salg av geitegården med hele prosessen et salg av en gård innebærer. Vi flyttet alle tingene fra geitegården og rundt om kring overalt egentlig. Vi solgte alle geitene. Vi gjennomførte våronn og slått på to gårder. Vi melket to dyreslag. At tårene triller når man tenker tilbake på disse månedene er kanskje ikke så rart.

Det var så mange ganger jeg gråt mens jeg melket kyrne. Vi var så slitne. Vi måtte ta en dag av gangen. Vi klarte ikke se frem så mye som ei uke, for vissheten om alle arbeidsoppgavene var på tur å kvele oss. «En dag av gangen» ble mantraet vårt. 

Heldigvis har vi mange gode mennesker i livet vårt som stilte opp for oss, som slet seg selv ut for oss og som passet på oss. 

Samtidig som alt dette foregikk hadde vi akkurat begynt som kubønder. Vi måtte lære oss å melke et nytt dyreslag. Vi måtte lære oss et nytt fjøs å kjenne. Vi måtte lære oss kua å kjenne. Vi måtte begynne å bygge opp en gård som skulle legges ned.

I juli hadde vi store problemer i fjøset. Vi leverte fryktelig dårlig kvalitet på kumelken. Vi måtte starte en omfattende prosess med å finne ut hvor problemet lå, ellers ville vi ikke kunne levere mer melk – så dårlig var kvaliteten noen uker mens den heftige slåtten sto på.

Da ville vi begge gi opp. Vi måtte ha en runde om vi skulle droppe dette eller brette opp armene. Vi valgte sistnevnte. 

Vi startet en systematisk oppryddningsprosess. Melkerutinene våre og hygenen vi utøvet var vi trygge på. Der er vi sabla nøye. Feilen måtte ligge et annet sted. Vi fikk en servicemann til å komme å se på melkeanlegget. Det visste seg at vakumpumpen var gåen så denne melket dyrene våre for hardt. Vi måtte få byttet den ut. Dette var en prosess som tok vel ei uke. Parallet med dette gikk vi i gjennom hele besetningen vår. Dette var jo dyr som egentlig skulle slaktes ned, så vi var nødt til å sende avgårde endel kyr som ødela for kvaliteten vår. Gamle kyr og kyr som ikke hadde en god historikk.

Dette gjorde utslag på kvaliteten. Vi kom i toppsiktet! Øverst i toppsiktet. Kvaliteten måles blant annet noen som heter celletall. Dersom du skal levere den øverste kategorien på melka, elitemelk, kan ikke celletallene være langt over 200. Vi hadde nå 20 i celletall! Rådgivenere våre i TINE sa vi fortjente en stjerne i boka. Vi var så stolte! Dette var en opptur vi trengte! Vi har, bank i bordet, helt siden juli levert elitemelk og er svært stolte over vår kvalitet. Selv om veien ikke var enkel.

Når november kom hadde vi endelig lagt geita bak oss, vi leverte god kvalitet og hadde tatt imot alle kalvene som var ventet. Mange fine opplevelser og noen trasige. Det gjensto en ting til i fjøset før vi kunne senke skuldrene, og det var inseminering. Kyr som har kalvet må bli drektige igjen når de er klare for det. Dette var krevende å sette seg inn i. 

Kyr har på samme måte som oss damer eggløsning og må befruktes innenfor tidsrommet hvor egget slippes ned i livmoren. De har en syklus på tre uker slik som oss, og vi måtte lære oss å kjennetegnene på når ei ku hadde eggløsning. Store deler av desember og januar gikk til å følge med på kyrne. Tidlig morgen og sene kvelden. Vi var att og frem i fjøset. Når vi endelig følte at vi knakk koden måtte vi få dyrlege til å komme akkurat når dyrene var klare til å befruktes. 

Å vet dere hva?! I mars ble alle dyrene drektighetsundersøkt. SAMTLIGE vi forventet var drektige VAR DET! Vi hadde knekt koden og lyktes! Alle dyrene vi har inseminert til nå skal ha kalv dersom de ikke mister fosteret i magen. Enda en fantastisk opptur.

Vi har vært gjennom mye dette året. På godt og vondt. Vi har lært utrolig mye. Om oss selv og ikke minst om kua. Vi har enda masse å lære skal vi bli så flinke som vi ønsker, og vi har ennå en lang vei å gå. Men vi har lært det aller mest grunnleggende. Vi kan ta vare på kua og kan levere den aller beste melken. For å få dette til må kua ha det godt og spise godt. 

Vi skal fordype oss ytterligere i avl og fôrkvalitet den neste tiden og vi skal jobbe oss fremover. 

Om 20 små dager ankommer byggesettet til huset vårt til tomta vår, så disse dagene er grusomt hektiske. Men vi vet at vi klarer det aller meste, det har dette året vist oss, så vi klarer også de neste 20 dagene.

Men i kveld skal vi åpne en god flaske vin og vi skal vi klappe oss selv på skuldra over alt vi har oppnådd! Vi er på veien vår og vi lever tross alt livet vi har drømt om.

Denne perioden er kjip og tung

Jeg kjenner hjertet oftere slå fortere. Det er en klump som sitter i brystet, og den klumpen tar stadig større plass. Hva er det vi holder på med? Burde vi gitt denne drømmen enda en sjanse?

Om litt over en måned skal vi for alvor være i gang med husbyggingen. Om litt over tre måneder går leieavtalen i hytten vi leier, ut. Da har vi ikke et sted å bo. Det føles så innmari kvelende.

Vi jobber beinhardt med å bygge opp besetningen vår i fjøset fra 70-tallet. Vi har gått inn med hud og sjel for å levere øverste førsteklasse på melken. Det er aldeles ikke kostnadsfritt.

Vi visste det ville bli tøft å ikke ha et hjem. Gården vi har overtatt har ikke noe bolighus. Vi visste at det ville bli tøft å drive i et såpass gammelt fjøs. Vi visste det ville bli beintøft å bygge opp en bestetning som egentlig var på tur å nedslaktes. Vi visste alt dette. Vi har vært bevisst hele veien at det vil koste å nå drømmen.

Det betyr ikke at det ikke er krevende og vanskelig å stå i.

Joda. Det blir verdt det. En dag, når drømmene er realisert, blir det jo selvfølgelig det. Vi vet det. Men akkurat nå, denne perioden, er det vanskelig å se den dagen.

Når vi solgte huset vår i Tromsø for å satse på dette – om noen hadde sagt til meg at vi fire år senere fortsatt bodde i pappesker – jeg vet sannelig ikke om jeg hadde tatt sats da. Det er nok like greit at man ikke vet hva fremtiden bringer. Utrykket «å tørre å ta sats» kommer jo fra et sted. Å vi torde.

Vi er jo glade for det.

DSC_8662

Tårer av takknemlighet

IMG_0276

Den siste tiden har jeg grått mye. Det har rent endel tårer av glede.  Jeg er lykkelig og takknemlig. Vi har en tøff tid i vente. Å bygge opp noe fra bunn av krever enormt. I tillegg starter vi på dette etter vårt livs tøffeste halvannet år. Vi startet slitne, men med all verdens mot. Å det er jeg så inderlig takknemlig for.

Jeg er takknemlig for mye. Takknemlig for denne hytten vi leier mens vi bygger huset vårt. Det føles som hjem her og den følelsen er ubeskrivelig. Det føles trygt. Jeg er takknemlig for at vi fortsatt bærer vår drøm om å drive en gård. Jeg er takknemlig for at vi får denne muligheten. Det er ikke gitt.

Jeg er så inderlig takknemlig for alle menneske vi har rundt oss. Alle som støtter oss og ønsker oss godt. Jeg har derfor grått hver gang jeg tar inn over meg hvor heldige vi er. Hvor mange gode ord som er gitt oss og hvor mange oppløftende klemmer vi har fått.

Jeg er takknemlig ovenfor de følelsene jeg bærer på denne adventstiden kontra følelsene jeg bar på i adventistiden i fjor.

Jeg er takknemlig for at jeg kan vise min barn følelsen av genuin lykke. Jeg er takknemlig for at våre gutter ser mannen og meg le. Alt vi gjør, gjør vi for dem. Jeg er takknemlig for at jeg ikke lengre trenger å tenke på om det de utsettes for er rett. Hverdagen deres nå er rett.

Jeg gråter hver gang jeg hører julesalmen til Trygve Hoff. Den treffer meg hardt i hjerterota. Vi er velsignet og heldig.

Velsigna du dag over fjordan. 

Velsigna du lys over land. 

Velsigna de evige ordan. 

Om håp og ei utrakt hand. 

Verg dette lille du gav oss 

den dagen du fløtta oss hit. 

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme 

i armod og slit. 

 

Vi levde med hua i handa 

men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visserlig sanna.

Vi e hardhausa vi som du. 

Nå har vi den hardaste ria 

vi slit med å karre oss frem 

mot lyset og adventstida. 

d’e langt sør til Betlehem 

 

Gud fred over fjellet og åsen. 

La det gro der vi bygge og bor. 

Guds fred over dyran på båsen

og ei frossen og karrig jord. 

Du ser oss i mørketids-landet 

du signe med evige ord. 

Husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.

IMG_0287IMG_0330