Veggen. Hard som stein og urokkelig.

Klarer man å leve med så mange arbeidstimer over så mange år? Nei.

Møter man veggen? Ja.

Mannen møtte den først. Da holdt jeg hodet ekstra hardt oppe. Han kom seg. Lærte jeg? Nei.

 

Er noen overrasket?

Nei, i grunn ikke.

 

Jeg har fine mennekser i livet mitt. Jeg er beriket med relasjoner og gode venner som spør meg hvordan jeg faktisk har det og jeg tørr å være ærlig. Det hjelper og har hjulpet. Til å begynne med trillet tårene hver gang jeg ble spurt. Rådgivere vi samarbeider med, eller andre som jobber med oss – det var nesten som om de ventet på det. Ingen var sjokkerte. De anerkjente det nesten som en selvfølge.

Ikke lenge etter innflytting i det nye huset sto veggen der, hard som stein og urokkelig. Helsa sviket og energien forsvant. Symptomene var først vage og jeg lyttet ikke til de. Jeg følte meg sikker på det ville bli bedre når trykket ble mindre. Men det gikk ikke som håpet på. Det gikk andre vei. Jeg lyttet ikke før helsa tilslutt sa stopp. Fysisk. Det hjalp ikke å ikke lytte mer. Kroppen var klokkeklar.

 

Utmattet, sa legen.

Nei, jeg tror det må være noe annet, sa jeg.

Utmattet, sa legen igjen.

 

Utmattet. Til å begynne med smakte ordet rart og uvant. Jeg tror ikke jeg forsto det.

Jeg måtte roe ned.

Så jeg gjorde det. Jeg er en ganske flink pasient om jeg får si det selv. Det var ikke lett, tro meg, når du er vant til å ha et tempo jeg i dag grøsser av å tenke tilbake på. For å klare alt vi har vært i gjennom har arbeidsdagene måtte vært lange. Det jeg ikke klarte å forstå når vi flyttet inn i september i fjor var jeg at måtte hente meg selv inn igjen. Jeg fortsatte i samme duracell tempo fordi dette var blitt min vane. Jeg var vant til å utnytte hvert eneste ledige minutt og aldri hvile.

Så jeg har øvd og øvd. Og øvd og øvd. Og øver ennå. På å sette grenser. Ovenfor meg selv og ovenfor andre. Så øvde jeg enda mer. Jeg var svært heldig, mitt møte med veggen var hovedsak fysiske symptomer. Det kunne slått andre veien, i depresjon eller at jeg ikke kom meg opp av sengen. Likevel er det ingen god følelse og ikke mestre din egen kropp lengre. Å ikke fungere optimalt. Å bli utmattet av å tømme oppvaskmaskinen.

Jeg er sikker på at det er svært lite jeg kunne gjort annerledes, for å klare alt måtte vi jobbe slik vi har gjort. Feilen min var å ikke roe ned når ting ble roligere. Lytte til kroppen min. Det er det jeg har øvd på de siste 8-9 månedene. Hvile når jeg er sliten, ta det roligere når kroppen trenger det og ikke minst sove nok. Helt normale aktiviteter vi hadde glemt.

I dag lystrer kroppen igjen. Ene og alene fordi den kjøres ikke for hardt mer. Vi har lært. Og lærer ennå.

Mitt største ønske for samtlige er å lytte til egen kropp. Den forteller deg det du trenger å høre, om du bare lytter. Tro meg, jeg av alle, vet at å lytte til den er svært vanskelig. Jeg har i nesten et år jobbet med å lære meg det. Hver eneste dag må jeg minne meg på å lytte.

Vi er så himla mange som ikke lytter. Som presser kroppen hardere enn vi burde. Hviler mindre enn vi burde. Ikke puster ned i magen. Ikke lytter.

Du som leser dette, kan du ta deg 10 sekunder nå, kjenn på hvordan du har det. Du vil ikke komme dit jeg var. Jeg lover.

12 kommentarer
    1. Så flott at du har lært deg å lytte til kroppen din, det er så utrolig viktig!! Å drive rovdrift på seg selv, går utover både det fysiske og psykiske. Stor klem ❤️

      1. Ja, det tok tid og det var en læringsprosess, men til slutt forsto jeg at både psyken og det fysiske trengte at jeg var snillere med helsa mi. GOD KLEM <3

    2. Akkurat det har eg tenkt kom til å skje, så rart.. men har opplevd det sjøl. Man kan ikke gå på akkord med seg sjøl.
      Det går seg til heldigvis, det tar tid, å du må ta vare på deg sjøl ❤
      Pust imellom slagan, det er viktig å ta seg pauser, gjøre noe annet. Vet egentlig mye om akkurat det. Klem

      1. Ja, eller kanskje egentlig ikke så rart, hvis man går helt inn i seg selv. Jeg tror vi er så mange som har presset oss for hardt og ikke lyttet. Jeg tror vi generelt er flinke til akkurat det. Det gleder meg ikke å høre at du kjenner deg så godt igjen, men det gleder meg at du kjenner til viktigheten med pust og koble ut. Varm klem <3

    3. Kloke og viktige ord ord. Å tørre å kjenne etter er ofte det vanskeligste. Man kan være redd for hva man kjenner og føler.

      Heier på dere 😊

    4. Innlegget ditt traff meg. Hardt! Eg har jobba 10 timers daga, for så å komme hjem utnytte kvelden til å få unna mer jobb – eg vil ikke møte veggen. Eg fikk akutt roen i meg til å ta en kaffekopp, no skal eg lese resten av bloggen din for å få enda mer ro i meg ❤
      (Selv om en enda sitt på jobb).
      Du e så flink treffe med dine ord. Skriv en bok! Eg legg inn en forhåndsbestilling no ❤

      1. Åååå for en fin kommentar. Hvis innlegget kan hjelpe deg i å unngå å møte veggen er det verdt hele innlegget. Drikk en kopp kaffe og nyt. TUSEN, TUSEN TAKK! <3 <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg