God lørdag, kjære dere

Ville bare titte innom å ønske dere en fin lørdagskveld. Høstmørket begynner senke seg over skogen nå. Stearinlys, rødvin og deilig musikk er noe av det beste jeg vet med denne årstiden. Jeg føler liksom at alle kvelder er til for å nytes. I helgen har vi besøk på gården av lillesøster  og hennes kjæreste. Nå skal vi hygge oss ekstra.

Makeup og hår av frisør lillesøster Jill Renate.

Eventyrskogen vår

Sørdalen har den nydeligste skogen for jogging. Skogen utenfor huset har en perfekt traktorvei å løpe etter. Furuen blandet med bjørk gjør opplevelsen trolsk og eventyrlig. Nesten motivasjon i seg selv å kunne løpe her og bare la tankene vandre. Terapi, yoga og balsam for sjela på en og samme tid.

Tenk å være så heldig å bo midt oppi dette her da! Jeg elsker det! Mannen og jeg bytter på å løpe med vogna når vi jogger sammen. I går trente jeg rygg, så å dytte vogna etter en slik traktorvei kjentes godt! Har forresten begynt å teste ut noe nytt treningsmessig som jeg kommer tilbake til senere, blir spennende å se om det gir ønskede resultater. Ha en fin lørdag da, dere. På gården er det lettsaltet auar på middagsmenyen.

Enkle gleder

Villbringebær er en grunn til at vi flyttet på landet. Lillebror og en kompis var å syklet i skogen. Når de kom tilbake fortalte de at de hadde funnet masse moden bringebær. Det tok meg bare et øyeblikk, så var jeg akkurat der de hadde funnet store, deilige bær. For meg er det så viktig å kunne gjøre akkurat dette. Uten verre logistikkplanlegning, komme seg i naturen å benytte seg av hva den har å tilby.

Lille ble overlatt til bestemor og bestefar. 45 min ble tilbragt noen minutter fra huset i flere bringebærkratt. Lillebror hadde nok spist de største, men over halvliter bær ble plukket på null komma niks. Nå skal det rørers syltetøy.

Takknemlig

Jeg skal slettes ikke lyge, jeg finner det noe skummelt å skrive blogg, å dele innholdet med dere. Men jeg er så glad i å skrive. Være ærlig. Så glad i å leke med bilder. Komposisjon av tekst og bilde finner jeg fryktelig morsomt. Derfor har jeg på nytt endt opp med å skrive blogg. Å derfor blir jeg så utrolig glad for alle de gode tilbakemeldingene og heiaropene. Privat melding, snap, sms, muntlig. Det varmer mer enn dere kanskje forstår og jeg håper jeg klarer å uttrykke det tydelig nok. Takk! Jeg tar også gladelig imot konstruktiv kritikk og innleggsønsker om det skulle være noen.

Ha en fin dag, kjære dere.

Øyeblikkets motivasjon

For noen uker siden satt jeg i huset vårt i Tromsø og kjente panikken snike seg oppover nakken min:

Det er også tøft å satse på sine drømmer. Akkurat nå sitter jeg i stuen. I huset vi har solgt. Det ligger to flytteesker på gulvet foran kjøkkenbordet. Noe overflødig nips er pakket bort. Ellers er det temmelig likt som alltid. Vårt mål har vært at det ikke skal føles som om vi er i en flytteprosess før vi må. Pakkingen foregår på et rom av gangen. Vi tømmer det vi må. Resten av huset skal føles normalt. Normalt. Den følelsen sitter jeg ikke med akkurat nå. Nå forsøker jeg å bevare roen. Inni meg har jeg panikk. Jeg har lyst å gråte. Hyle. Løpe.

Det er ikke bare en følelesmessig opptur å realisere drømmene sine. Tanker som farer gjennom meg nå er om vi har gjort det riktige. Kommer dette til å ta mye tid? Kommer vi til å være mye slitne fremover? Kommer vi til å ha overskudd?

Jeg vet at dette er følelser jeg kjenner på nå fordi vi holder på å pakke ned huset vårt, samtidig som vi klargjør huset vi skal flytte inn i. Det er endel jobb, spesielt med en baby på seks måneder. Min motivasjon for øyeblikket er et deilig bad i huset vi skal flytte inn i. Vi har ikke badekar her i “gammel huset” og jeg elsker å bade.

Når huset vi skal inn er vasket ferdig. Klargjort. Det viktigste er plassert der det hører hjemme – da skal jeg skjenke meg et lite glass. Jeg skal dempe belysningen på badet og tenne stearinlys. Jeg skal blande oljer og salter i vannet jeg tapper. Jeg skal klargjøre en deilig morgenkåpe som jeg kan tulle meg inn i etterpå og jeg skal synke ned i vannet. Der skal jeg ligge å slappe av.

Det motiverer meg nå. Tanken på det deilige badet gjør at jeg bretter opp armene. Pakker enda flere esker, og vrir opp vaskekluten enda en gang. Både små og store mål er viktig. Du må ha noe langsiktig å strebe etter. Et overordnet mål som gjør at du tar riktige valg i hverdagen. Valg som gjør at du kommer deg nærmere ditt store mål. Men små mål og drømmer er også essensielt. Slik som nå, når panikken tar overhånd. Når motivasjonen er i ferd med å renne ut. Når sofaen og en sjokoladeplate er det som frister aller mest. Da må du ha noe i nær fremtid å hige etter. Jeg vet at dersom jeg står på nå, fremfor å legge meg ned å se på Netflix, vil det deilige badet være nærmere.

Ahh. Som jeg gleder meg til å ha oversikt over begge husene, og legge meg i det deilige badet.

Det er i skogen vi hører hjemme

Det å få barn gjorde noe med oss. Vi måtte ta en runde med oss selv. Hva er viktig for oss? Lever vi i takt med våre verdier? Lever vi livet vi ønsker å leve?

Vi har alltid drømt om å leve nærmere naturen. Mer selvforsynt. Løsrive oss mer fra det såkalte bruk og kast samfunnet. Vi har lenge vist at vi finner en indre ro i naturen. Det er i skogen vi klarner hodet. I skogen kreativiteten vokser. I skogen vi virkelig puster.

Derfor har vi solgt huset i byen. Jeg har takket for meg i et av landets største transportkonsern. For øyeblikket bor vi i skogen. Vi bor i avdøde bonusbestemors hus oppe i Sørdalen. Nærmeste nabo er pappa og de. Og bjørkeskogen. Jeg elsker bjørkeskogen.

I skogen her oppe har vi funnet vår indre ro. Vi puster. Nå skal vi puste noen måneder mens store prosjekter modnes.