Kaffekoppen som endret meg

I mitt møte med veggen ble jeg først perpleks. Hva nå? Det føltes både tomt og skremmende å skulle roe ned tempoet. Hva skulle jeg fylle tiden med – tiden hvor jeg ikke jobbet eller var sammen med barna? I ettertid ser jeg at jeg mistet meg selv. Det gikk for fort. Jeg dyrket kun meg selv i øyeblikkene som mor. Fordi jeg ville at barnas tid skulle være fin. Om barnas tid er hovedmotivasjonen, hva med timene de sover eller er i barnehage? Eller koser seg i egen lek? Det er mange timer i døgnet jeg ikke hadde en god tilstedeværelse.

 

Når jeg ser tilbake på tiden frem til innflytting i huset tror jeg ikke at jeg kunne løst den veldig mye annerledes. Jo, jeg kunne pustet oftere og koblet ut oftere. Men for å få alt til, krevde det så mange arbeidstimer som det gjorde. MEN det jeg skulle gjort annerledes, var å roe ned straks vi var i hus. Problemet da var at jeg hadde over så mange måneder levd som jeg hadde gjort, at jeg rett og slett ikke visste om noe annet lengre.

 

Jeg hadde rett og slett mistet virkelighetsoppfatningen.

Så jeg måtte begynne ved start. Roe meg ned. Sette meg på sofaen. Sitte der.

 

“Å tørre å kjenne etter er ofte det vanskeligste. Man kan være redd for hva man kjenner og føler.”

 

Denne kloke kommentaren ble lagt igjen av min onkel Johnny under innlegget om møtet med veggen. Innlegget kan lese HER. Jeg var nok livredd for å kjenne etter hvor sliten jeg faktisk var. Hva slags følelser jeg bar på. Det man ikke kjenner på der og da, er at det hjelper ikke å kjøre seg selv i kjelleren. En dag kommer følelsene til overflaten og kroppen tvinger deg i knestående for å kjenne etter.

 

 

Det høres kanskje banalt ut for mange, meg jeg satt aldri. Jeg husker et så sårt øyeblikk så godt. Det tilhører egentlig det jeg kategoriserer som privat. Jeg deler nemlig mye personlig på bloggen, svært sjeldent privat – men jeg gjør et unntak nå.

Jeg hadde bestemt meg for å sette meg ned ved kjøkkenbordet for å drikke en kopp kaffe. Det gjorde jeg heller aldri. Når ungene lekte selv benyttet jeg alltid tida til å få unna et eller annet. Så jeg satte meg ned, kaffekoppen foran meg og observerte barnas lek på gulvet. 

 

Han eldste ser på meg og spør:

 

«Mamma, er du syk?»

«Nei, hvorfor det?»

«Du sitter»

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg