Ei forlegen bondekone skal være tydelig

For et år og tre måneder siden oppsummerte jeg kaosåret vi gikk i gjennom, det grusomme første året som kubønder. Du kan lese det HER. Andre driftsår, det vi har vært gjennom nå, har vært minst like hektisk som det første driftsåret vårt, men dette året ble det på en “god” måte. Vi er nå gått inn i vårt tredje driftsår – det er helt vanvittig! Nå begynner livet å komme mer ovenpå og vi begynner få tilbake noe som ligner en normal hverdag. Dette har resultert i at min skrivelyst og formidlertrang er tilbake.

Jeg er en formidler. Det har jeg vært hele mitt liv. Formidlerlysten min har kommet til utløp på forskjellige måter opp i gjennom. Markedsføringsmessig gjennom tidligere jobber og engasjement, og kreative oppgaver gjennom studiet. Også denne bloggen da, siden 2015.

Meningen når vi ble bønder var jeg at jeg skulle bruke min formidlingslyst til å dele vår hverdag som bønder og veien for å klare å bli det. Jeg har tidvis skildret opp- og nedturer med å satse alt på nettopp dette, men omstendighetene har ikke gitt meg mye tid.

Jeg liker å tro at jeg gir dere et lite innblikk i hva som faktisk befinner seg av jobb og kompetanse oppi melke-kartongen. Eller i smørpakken. Eller yoghurten. Eller rømma. Uansett, dette var et av mine punkter på lista over hva jobben skulle innebære. Jeg skulle også formidle.

MEN nå skal jeg innrømme en sak som er litt merkelig. Litt flaut. Men jeg øver på å kjenne på følelser, og jeg øver på å være tydelig.

Så nå skal jeg være tydelig.

Jeg er redd lesertall.

Så dette med blogg er jo et lite paradoks da. Hvorfor skriver jeg disse innleggene da?

Innholdet her er i hovedsak vår hverdag (og siden min manns liv også blir delt, frivillig altså fra hans side, godkjenner han samtlige tekster. Alltid. Jeg utleverer ikke et felles liv uten at han er enig i innholdet. Jeg ville bare at dere skulle vite det), så dette er jo et paradoks.

Jeg blir forlegen av gode lesertall.

Enda et nytt paradoks: Nå er jeg så heldig at mine lesertall har tatt meg over til blogg.no. Bondedrom.blogg.no er min nye adresse. I juni hentet blogg.no alle mine innlegg hit. Jeg skal skrive her nå.

Jeg har nemlig hele tiden sagt at jeg skal dele. Fordi jeg liker det og fordi jeg tror det kan være bra med flere som skildrer og gir innsikt i et liv som bønder. Det er viktig at man forstår hvor maten man spiser kommer fra.

Jeg vil, med å la dere bli kjent med oss, gi dere et innblikk i livet som melkeprodusenter.

Så tilbake til mitt paradoks:

Når statistikken min øker blir jeg sjenert. 

For her deler jeg jo meg. Og mitt. Det er ikke en annonse hos en tidligere arbeidsgiver eller et omdømmeprosjekt som har gått bra i en tidligere stilling. Da er det lettere å juble. Dette er som sagt mitt. Å da blir jeg flau fremfor glad.

Jeg vil jo ha lesere, det er jo derfor jeg har valgt en slik plattform, men jeg blir litt sjenert bare.

Så hver gang lesertallene begynner å bli høye, trekker jeg meg tilbake.

Kanskje det hjelper å være ærlig.

Jeg har i alle fall en stor formidlingstrang hva gjelder gårdslivet. Jeg vil så inderlig at dere skal få et innblikk i hvordan vi som produserer deres mat tenker, og hva vi faktisk gjør.

Så jeg skal være bevisst at jeg er sjenert, og likevel trykke på publiser. 

Plutselig går det kanskje over?

4 kommentarer
    1. Det e bare å face angsten eller uroen (eller ka vi velge å kalle det) uansett kas skikkelse den tar og ønske den velkommen og si; åja, der e du, kom så skal vi være sammen. Åsså lære vi oss å leve med den, å plutselig e den blitt en venn som vi ikke legge merke til🙂
      Dåkker e uansett kul, stå på 🧡

      1. Jo, det er jo faktisk den eneste måten å bli kvitt den.. vi er pussig skrudd sammen. Takk skal du ha <3 Betyr mye!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg