Baksiden av drømmerealisering

Jeg har tidligere delt at mannen min og jeg valgte å si opp jobbene og selge huset vårt i byen for å leve ut drømmen vår om livet på landet. Jo visst er det fint og flott! Jo visst elsker vi det! Jo visst, vi anger ikke et sekund! Men – ja dere hører et men.

Vi har enda ikke delt målet med dere – det kommer snart, vi må bare bli klar for å dele det utenfor vår innerste sirkel først. Men det å leve ut drømmen sin er også steike vanskelig. Det er tungt og det er krevende. Vi har satt oss et mål. Vi har en visjon om hvordan livet vårt skal være. Hvordan hverdagen vår skal være. I hvilket hjem Iver skal vokse opp.

På grunn av drømmen om alt dette valgte vi å flytte inn i avdøde bonusbestemor sitt hus. Det er i disse omgivelsene vi har størst mulighet til å lykkes. Vi har fjernet unødvendig stress og press fra livet. Vi lever mer i samstem med naturen enn før – som alltid har vært en drøm. Vi gjenbruker og sparer opp så mye som lar seg gjøre, gitt vår økonomiske situasjon. Vi skal nemlig nå målet vårt!

Men enkelte dager og perioder er det vanskelig å holde fokus. Når man føler at veien stagnerer eller man ikke vet helt hvilket veiskille man skal velge. Da er det tøft! Målet i seg selv er så viktig, at det frister ikke å gi opp, men innimellom frister det å legge seg ned. Legge seg ned å synes synd på seg selv.

Vi har jobbet hardt med å konkretisere drømmen. Ta den ned fra svende til konkret. Gjøre den realiserbar. Hver dag lever vi i uvisshet om vi klarer dette. Om vi finner alle brikkene til puslespillet. Vi leter og jobber med å legge dette sammen. Vi jobber mot drømmen samtidig som vi forsøker å leve i nuet. Være lykkelig og tilfreds her og nå. Det høres kanskje lett ut, men tidvis er det vanskelig.

IMG_2819.JPG

Følelsene er vanskelig å balansere. Man skal trives der man er i dag, samtidig som man leter etter et sted som skal være bedre enn der man er for øyeblikket. Forstår dere?

Jeg føler vi er blitt noen racere på å leve i nuet, samtidig som vi jobber med å nå våre drømmer. Men vi har brukt tid på å komme dit. Vi setter pris på hverdagen og gledene hverdagen gir. Likevel er det innimellom vanskelig å fokusere på her og nå. Når det eneste vi vil er å fokusere på potensielle løsninger.

En ny epoke er for alvor startet

I dag ble huset vårt, som ikke er vårt lengre, overdratt til de nye eierne. På sett og vis føles det vemodig. Vi har veldig mange fine minner fra huset på Håkøya. Masse herlige øyeblikk med både venner og familie. Det var dit vi tok Iver hjem for første gang. Under hele svangerskapet bodde vi der. Vi har ledd, drømt, drukket mang en glass med vin, kranglet, grått og danset akkurat i dette huset. På sett og vis savner jeg hjemmet der. Vi var lykkelig på Håkøya. Vi kunne sikkert vært lykkelige på Håkøya i veldig mange flere år.

Men skal man realisere større drømmer må man ta sats. For at vi skal kunne leve mer i takt med våre verdier var det nødvendig å selge. Å jeg kjenner daglig på lykken det gir meg å bo i skogen. Den indre roen. Selv om jeg i dag skal tillate meg å kjenne på vemodet over å solgt vårt nydelige hus på nydelige Håkøya. Legger ved noen bilder så dere kan se skatten vi har gitt videre.

Alle bildene av huset er tatt av Invisio i forbindelse med salget. Takk, Børge på SNE Eiendom, for en fantastisk innsats med salget.

Øyeblikkets motivasjon

For noen uker siden satt jeg i huset vårt i Tromsø og kjente panikken snike seg oppover nakken min:

Det er også tøft å satse på sine drømmer. Akkurat nå sitter jeg i stuen. I huset vi har solgt. Det ligger to flytteesker på gulvet foran kjøkkenbordet. Noe overflødig nips er pakket bort. Ellers er det temmelig likt som alltid. Vårt mål har vært at det ikke skal føles som om vi er i en flytteprosess før vi må. Pakkingen foregår på et rom av gangen. Vi tømmer det vi må. Resten av huset skal føles normalt. Normalt. Den følelsen sitter jeg ikke med akkurat nå. Nå forsøker jeg å bevare roen. Inni meg har jeg panikk. Jeg har lyst å gråte. Hyle. Løpe.

Det er ikke bare en følelesmessig opptur å realisere drømmene sine. Tanker som farer gjennom meg nå er om vi har gjort det riktige. Kommer dette til å ta mye tid? Kommer vi til å være mye slitne fremover? Kommer vi til å ha overskudd?

Jeg vet at dette er følelser jeg kjenner på nå fordi vi holder på å pakke ned huset vårt, samtidig som vi klargjør huset vi skal flytte inn i. Det er endel jobb, spesielt med en baby på seks måneder. Min motivasjon for øyeblikket er et deilig bad i huset vi skal flytte inn i. Vi har ikke badekar her i “gammel huset” og jeg elsker å bade.

Når huset vi skal inn er vasket ferdig. Klargjort. Det viktigste er plassert der det hører hjemme – da skal jeg skjenke meg et lite glass. Jeg skal dempe belysningen på badet og tenne stearinlys. Jeg skal blande oljer og salter i vannet jeg tapper. Jeg skal klargjøre en deilig morgenkåpe som jeg kan tulle meg inn i etterpå og jeg skal synke ned i vannet. Der skal jeg ligge å slappe av.

Det motiverer meg nå. Tanken på det deilige badet gjør at jeg bretter opp armene. Pakker enda flere esker, og vrir opp vaskekluten enda en gang. Både små og store mål er viktig. Du må ha noe langsiktig å strebe etter. Et overordnet mål som gjør at du tar riktige valg i hverdagen. Valg som gjør at du kommer deg nærmere ditt store mål. Men små mål og drømmer er også essensielt. Slik som nå, når panikken tar overhånd. Når motivasjonen er i ferd med å renne ut. Når sofaen og en sjokoladeplate er det som frister aller mest. Da må du ha noe i nær fremtid å hige etter. Jeg vet at dersom jeg står på nå, fremfor å legge meg ned å se på Netflix, vil det deilige badet være nærmere.

Ahh. Som jeg gleder meg til å ha oversikt over begge husene, og legge meg i det deilige badet.

Det er i skogen vi hører hjemme

Det å få barn gjorde noe med oss. Vi måtte ta en runde med oss selv. Hva er viktig for oss? Lever vi i takt med våre verdier? Lever vi livet vi ønsker å leve?

Vi har alltid drømt om å leve nærmere naturen. Mer selvforsynt. Løsrive oss mer fra det såkalte bruk og kast samfunnet. Vi har lenge vist at vi finner en indre ro i naturen. Det er i skogen vi klarner hodet. I skogen kreativiteten vokser. I skogen vi virkelig puster.

Derfor har vi solgt huset i byen. Jeg har takket for meg i et av landets største transportkonsern. For øyeblikket bor vi i skogen. Vi bor i avdøde bonusbestemors hus oppe i Sørdalen. Nærmeste nabo er pappa og de. Og bjørkeskogen. Jeg elsker bjørkeskogen.

I skogen her oppe har vi funnet vår indre ro. Vi puster. Nå skal vi puste noen måneder mens store prosjekter modnes.