Mat på dugnad

Vi hadde fire insimineringer søndag forrige helg. Frihelgen vår.
 
Når vi har frihelg har vi fri fra fjøsstellene, vi har ikke fri fra annet som oppstår. Med fire kyr i brunst måtte vi i fjøset og friformiddagen var ikke fri lengre. Når dyrlegen dro så hun på meg å sa “dere jobber mye dere”. Med dere mente hun oss bønder.
 
Helgen før ble ei ku syk. Vi fikk vårt første tilfelle med melkefeber og måtte ha dyrlege. Kua var så dårlig at hun trengte kalsiumtilskudd intravenøst. Kua ble syk ei søndagskveld, for det er dyr vi jobber med og de tilrettelegger ikke arbeidshverdagen vår slik at vi får de tøffe takene en hverdag i normal arbeidstid.
Dyrlegen kom rundt kl 18 første gang, og rundt kl 01 natt til mandag andre gang. Klokken 03 var mannen i seng som tok natta, siden jeg på grunn av sykdomstilfellet allerede hadde jobbet mange ekstra timer den dagen. Vi er heldige som kan dele på arbeidet når ekstraordinære hendelser oppstår. Det er ikke tilfellet for mange. Dyrlegen var sliten og sa til meg før hun dro den sene søndagskvelden: «Vi jobber mye, men vet du, dere jobber bra mye mer.» Med dere mente hun oss bønder.
 
Dagen før dette sykdomstilfellet, på lørdagen, hadde vi pakket grillmat i sekken og dro avsted til et vennepar av oss. Vi skulle tilbringe lørdagen sammen, vi og alle barna våre. Vi parkerte bilen, tok en raskt kikk på kameraet i fjøset, og ser at kua vi ikke forventet at skulle kalve nå, var i fødsel. Mannen måtte bare hoppe i bilen og komme seg hjem til kua. Det ble ikke kvalitetstid med venner på han den lørdagen.
 
Slik er det. Vi er innforstått med det. Vi har valgt det.
 
Jeg tipper det ikke er mange som har reflektert over hva et fjøsstell innebærer. Det forventer jeg ikke. Vi sier vi skal i fjøset, men jeg tror ikke mange vet hva man egentlig gjør.
Hver eneste dag bruker vi mellom 7 og 8 timer, fordelt på morgen og kveld på å stelle dyrene. Hver eneste dag bruker vi arbeidstiden vår på å følge opp samtlige dyr i besetningen vår – hver eneste ku og kalv. Vi arbeider rundt dyrene, leser de, leser av melkeanalyser, fanger opp avvik, justererer oss etter dagens situasjon. Vi ser om de trenger noe mer enn mat, drikke og renhold, og tilpasser arbeidsdagen deretter. Det er endel av stellet. Dette er i tillegg til å sørge for riktig ernæring og for at de har det rent og godt.
 
For å levere kvalitet må forholdene i fjøset hver dag være gode. Dyrene må ha næringsrikt og riktig mat hver dag. Det må være rent og hygenisk, og du må være sikker på at alle er friske. Vi bruker omtrent ikke antibiotika, men det krever også at du fanger opp sykdom før kua blir syk. Forholdene må også være lagt så godt til rette at dersom ei ku skulle få noe, smitter ikke det til resten.
 
Vi har omtrent ikke fri. Det vet alle i vår familie og alle våre venner.
 
Våre nærmete vet hva det vil si om robotalarmen går. Det betyr at noe har skjedd, og at vi må avbryte det vi holder på med. Alle vet at vi må legge opp planene våre etter når ei ku skal kalve. At å planlegge noe med oss, kan bety endringer, fordi vi kanskje må på jobb.
Slik er det. Vi er innforstått med det. Vi har valgt det.
Vi har valgt dette livet fordi vi ønsker å produsere norsk mat.
Men det føles feil å lage maten til det norske folk på dugnad.
For bra mange av timene vi legger ned i jobben vår, de arbeider vi og vår familie,
på dugnad.
For det norske folk.

Kaffekoppen som endret meg

I mitt møte med veggen ble jeg først perpleks. Hva nå? Det føltes både tomt og skremmende å skulle roe ned tempoet. Hva skulle jeg fylle tiden med – tiden hvor jeg ikke jobbet eller var sammen med barna? I ettertid ser jeg at jeg mistet meg selv. Det gikk for fort. Jeg dyrket kun meg selv i øyeblikkene som mor. Fordi jeg ville at barnas tid skulle være fin. Om barnas tid er hovedmotivasjonen, hva med timene de sover eller er i barnehage? Eller koser seg i egen lek? Det er mange timer i døgnet jeg ikke hadde en god tilstedeværelse.

 

Når jeg ser tilbake på tiden frem til innflytting i huset tror jeg ikke at jeg kunne løst den veldig mye annerledes. Jo, jeg kunne pustet oftere og koblet ut oftere. Men for å få alt til, krevde det så mange arbeidstimer som det gjorde. MEN det jeg skulle gjort annerledes, var å roe ned straks vi var i hus. Problemet da var at jeg hadde over så mange måneder levd som jeg hadde gjort, at jeg rett og slett ikke visste om noe annet lengre.

 

Jeg hadde rett og slett mistet virkelighetsoppfatningen.

Så jeg måtte begynne ved start. Roe meg ned. Sette meg på sofaen. Sitte der.

 

“Å tørre å kjenne etter er ofte det vanskeligste. Man kan være redd for hva man kjenner og føler.”

 

Denne kloke kommentaren ble lagt igjen av min onkel Johnny under innlegget om møtet med veggen. Innlegget kan lese HER. Jeg var nok livredd for å kjenne etter hvor sliten jeg faktisk var. Hva slags følelser jeg bar på. Det man ikke kjenner på der og da, er at det hjelper ikke å kjøre seg selv i kjelleren. En dag kommer følelsene til overflaten og kroppen tvinger deg i knestående for å kjenne etter.

 

 

Det høres kanskje banalt ut for mange, meg jeg satt aldri. Jeg husker et så sårt øyeblikk så godt. Det tilhører egentlig det jeg kategoriserer som privat. Jeg deler nemlig mye personlig på bloggen, svært sjeldent privat – men jeg gjør et unntak nå.

Jeg hadde bestemt meg for å sette meg ned ved kjøkkenbordet for å drikke en kopp kaffe. Det gjorde jeg heller aldri. Når ungene lekte selv benyttet jeg alltid tida til å få unna et eller annet. Så jeg satte meg ned, kaffekoppen foran meg og observerte barnas lek på gulvet. 

 

Han eldste ser på meg og spør:

 

«Mamma, er du syk?»

«Nei, hvorfor det?»

«Du sitter»

Veggen. Hard som stein og urokkelig.

Klarer man å leve med så mange arbeidstimer over så mange år? Nei.

Møter man veggen? Ja.

Mannen møtte den først. Da holdt jeg hodet ekstra hardt oppe. Han kom seg. Lærte jeg? Nei.

 

Er noen overrasket?

Nei, i grunn ikke.

 

Jeg har fine mennekser i livet mitt. Jeg er beriket med relasjoner og gode venner som spør meg hvordan jeg faktisk har det og jeg tørr å være ærlig. Det hjelper og har hjulpet. Til å begynne med trillet tårene hver gang jeg ble spurt. Rådgivere vi samarbeider med, eller andre som jobber med oss – det var nesten som om de ventet på det. Ingen var sjokkerte. De anerkjente det nesten som en selvfølge.

Ikke lenge etter innflytting i det nye huset sto veggen der, hard som stein og urokkelig. Helsa sviket og energien forsvant. Symptomene var først vage og jeg lyttet ikke til de. Jeg følte meg sikker på det ville bli bedre når trykket ble mindre. Men det gikk ikke som håpet på. Det gikk andre vei. Jeg lyttet ikke før helsa tilslutt sa stopp. Fysisk. Det hjalp ikke å ikke lytte mer. Kroppen var klokkeklar.

 

Utmattet, sa legen.

Nei, jeg tror det må være noe annet, sa jeg.

Utmattet, sa legen igjen.

 

Utmattet. Til å begynne med smakte ordet rart og uvant. Jeg tror ikke jeg forsto det.

Jeg måtte roe ned.

Så jeg gjorde det. Jeg er en ganske flink pasient om jeg får si det selv. Det var ikke lett, tro meg, når du er vant til å ha et tempo jeg i dag grøsser av å tenke tilbake på. For å klare alt vi har vært i gjennom har arbeidsdagene måtte vært lange. Det jeg ikke klarte å forstå når vi flyttet inn i september i fjor var jeg at måtte hente meg selv inn igjen. Jeg fortsatte i samme duracell tempo fordi dette var blitt min vane. Jeg var vant til å utnytte hvert eneste ledige minutt og aldri hvile.

Så jeg har øvd og øvd. Og øvd og øvd. Og øver ennå. På å sette grenser. Ovenfor meg selv og ovenfor andre. Så øvde jeg enda mer. Jeg var svært heldig, mitt møte med veggen var hovedsak fysiske symptomer. Det kunne slått andre veien, i depresjon eller at jeg ikke kom meg opp av sengen. Likevel er det ingen god følelse og ikke mestre din egen kropp lengre. Å ikke fungere optimalt. Å bli utmattet av å tømme oppvaskmaskinen.

Jeg er sikker på at det er svært lite jeg kunne gjort annerledes, for å klare alt måtte vi jobbe slik vi har gjort. Feilen min var å ikke roe ned når ting ble roligere. Lytte til kroppen min. Det er det jeg har øvd på de siste 8-9 månedene. Hvile når jeg er sliten, ta det roligere når kroppen trenger det og ikke minst sove nok. Helt normale aktiviteter vi hadde glemt.

I dag lystrer kroppen igjen. Ene og alene fordi den kjøres ikke for hardt mer. Vi har lært. Og lærer ennå.

Mitt største ønske for samtlige er å lytte til egen kropp. Den forteller deg det du trenger å høre, om du bare lytter. Tro meg, jeg av alle, vet at å lytte til den er svært vanskelig. Jeg har i nesten et år jobbet med å lære meg det. Hver eneste dag må jeg minne meg på å lytte.

Vi er så himla mange som ikke lytter. Som presser kroppen hardere enn vi burde. Hviler mindre enn vi burde. Ikke puster ned i magen. Ikke lytter.

Du som leser dette, kan du ta deg 10 sekunder nå, kjenn på hvordan du har det. Du vil ikke komme dit jeg var. Jeg lover.

Ei forlegen bondekone skal være tydelig

For et år og tre måneder siden oppsummerte jeg kaosåret vi gikk i gjennom, det grusomme første året som kubønder. Du kan lese det HER. Andre driftsår, det vi har vært gjennom nå, har vært minst like hektisk som det første driftsåret vårt, men dette året ble det på en “god” måte. Vi er nå gått inn i vårt tredje driftsår – det er helt vanvittig! Nå begynner livet å komme mer ovenpå og vi begynner få tilbake noe som ligner en normal hverdag. Dette har resultert i at min skrivelyst og formidlertrang er tilbake.

Jeg er en formidler. Det har jeg vært hele mitt liv. Formidlerlysten min har kommet til utløp på forskjellige måter opp i gjennom. Markedsføringsmessig gjennom tidligere jobber og engasjement, og kreative oppgaver gjennom studiet. Også denne bloggen da, siden 2015.

Meningen når vi ble bønder var jeg at jeg skulle bruke min formidlingslyst til å dele vår hverdag som bønder og veien for å klare å bli det. Jeg har tidvis skildret opp- og nedturer med å satse alt på nettopp dette, men omstendighetene har ikke gitt meg mye tid.

Jeg liker å tro at jeg gir dere et lite innblikk i hva som faktisk befinner seg av jobb og kompetanse oppi melke-kartongen. Eller i smørpakken. Eller yoghurten. Eller rømma. Uansett, dette var et av mine punkter på lista over hva jobben skulle innebære. Jeg skulle også formidle.

MEN nå skal jeg innrømme en sak som er litt merkelig. Litt flaut. Men jeg øver på å kjenne på følelser, og jeg øver på å være tydelig.

Så nå skal jeg være tydelig.

Jeg er redd lesertall.

Så dette med blogg er jo et lite paradoks da. Hvorfor skriver jeg disse innleggene da?

Innholdet her er i hovedsak vår hverdag (og siden min manns liv også blir delt, frivillig altså fra hans side, godkjenner han samtlige tekster. Alltid. Jeg utleverer ikke et felles liv uten at han er enig i innholdet. Jeg ville bare at dere skulle vite det), så dette er jo et paradoks.

Jeg blir forlegen av gode lesertall.

Enda et nytt paradoks: Nå er jeg så heldig at mine lesertall har tatt meg over til blogg.no. Bondedrom.blogg.no er min nye adresse. I juni hentet blogg.no alle mine innlegg hit. Jeg skal skrive her nå.

Jeg har nemlig hele tiden sagt at jeg skal dele. Fordi jeg liker det og fordi jeg tror det kan være bra med flere som skildrer og gir innsikt i et liv som bønder. Det er viktig at man forstår hvor maten man spiser kommer fra.

Jeg vil, med å la dere bli kjent med oss, gi dere et innblikk i livet som melkeprodusenter.

Så tilbake til mitt paradoks:

Når statistikken min øker blir jeg sjenert. 

For her deler jeg jo meg. Og mitt. Det er ikke en annonse hos en tidligere arbeidsgiver eller et omdømmeprosjekt som har gått bra i en tidligere stilling. Da er det lettere å juble. Dette er som sagt mitt. Å da blir jeg flau fremfor glad.

Jeg vil jo ha lesere, det er jo derfor jeg har valgt en slik plattform, men jeg blir litt sjenert bare.

Så hver gang lesertallene begynner å bli høye, trekker jeg meg tilbake.

Kanskje det hjelper å være ærlig.

Jeg har i alle fall en stor formidlingstrang hva gjelder gårdslivet. Jeg vil så inderlig at dere skal få et innblikk i hvordan vi som produserer deres mat tenker, og hva vi faktisk gjør.

Så jeg skal være bevisst at jeg er sjenert, og likevel trykke på publiser. 

Plutselig går det kanskje over?

På forhånd beklager jeg for at jeg skriver om mensen

Det smerter meg. Jeg beklager! Beklager at jeg tar opp dette temaet på bloggen min. Det brenner i hele kroppen og gjør fysisk vondt. Bare det å skrive dette gir meg høy puls. Fordi jeg personlig hater mensen. Hater å snakke om mensen. Hater ordet mensen. Det er sikkert fryktelig lite korrekt av meg å innrømme det. Kanskje har jeg unge lesere som synes mensen er flaut, så kommer jeg her å gjøre det enda verre.

Jeg som hele tiden lover dere en usminket sannhet. Som skryter på meg at jeg er så himla ærlig. Men det er jo nettopp det jeg er nå. Jeg er ærlig. Jeg hater ordet mensen. Hater forresten også ordet klitoris. Så er det sagt.

For mange er denne så kalte røde uken en bagatell. Man snakker om pms og tante rød, og gudene vet alt hva det kalles, som om man snakket om gårsdagens middag. Vel, ikke meg. Jeg personlig hater det. Likevel klarer ikke miljøhjertet mitt å la vær i dette tilfellet.

Altså, vi er nødt til å snakke menskopp. Fytti faen for et grusomt ord! Det er faktisk verre enn det andre ordet jeg ikke liker. Kunne man ikke kalt det noe annet? Ja ja. Kanskje like greit å kalle en spade for en spade. MEN FOR EN GENIAL OPPFINNELSE!!

ladycup-menstrual-cup-02
Menskopper som selges hos LadyCup

Kort fortalt er en menstruasjonskopp utformet slik at den kan føres inn på samme måte som en tampong. Ingen bakterier blir værende igjen på den helt glatte overflaten, den absorberer ikke væsker, og dermed oppstår det ingen endringer i det naturlige miljøet der nede. Mest moderne hygeneproduktet for kvinner.

Dette sier hjemmesiden LadyCup:

  • 100% fullverdig alternativ til sanitetsbind og tamponger
  • det mest moderne menstruasjonsproduktet for kvinner
  • enkel å bruke
  • «hensynsfull overfor miljøet» – brukstid opp til 15 år hvis korrekt vedlikeholdt
  • økologisk og økonomisk – prisen på LadyCup er tilbakebetalt etter kun 4 måneder
  • silikon med maksimal fleksibilitet
  • optimal størrelse og design med en myk overflate for enkel bruk og vedlikehold
  • laget av medisinsk silikon av høyeste kvalitet, som kun brukes innen medisin og i næringsmiddelindustrien

 

Jeg elsker den! Jeg trodde det skulle være ekkelt og grisete å måtte skylle den, men miljøhjertet mitt måtte gi det en sjanse. For meg oppleves det som renere. Jeg føler meg så himla mye mer fresh og ren. Tenk det! Skal ikke gå i detaljer om hvorfor, men det gjør jeg altså. Så kan den være i mye lengre enn en tampong. 12 timer aktiv beskyttelse. Det stemmer. To ganger på 24 timer tenker jeg på at jeg har mensen, i motsetning til hver fjerde-femte time med tampong.

Min opplevelse av koppen er så bra. Aldri i verden at jeg slutter med den! Ikke mer antydning til å blø i gjennom eller forsøpling! Vi kvinner bruker ca 100 til 140 kg sanitetsprodukter gjennom livet. Som igjen bruker tusenvis av år på å brytes ned. Å mange bruker tamponger, som er kloret. Dette gjør at de kan virke hormonforstyrrende. Ønsker du å lese mer om dette kan du gjøre det på Grønare Kvardag sin side her.

Når jeg begynte med tampong for første gang brukte jeg litt tid før jeg fant teken på å plassere den riktig, slik at jeg ikke kjente den. Slik var det også med koppen. Men nå merker jeg den ikke. Anbefaler på det varmeste å bestille en. For egen del, men også for miljøet. Å nei. Innlegget er på ingen måter sponset. Likevel legger jeg ved en linker til to kjøpssider OrganiCup og LadyCup. Jeg hadde ikke for tusenvis av kroner tatt imot penger for å skrive om mensen. Likevel fikk det svartens grønne hjertet mitt meg til å gjøre akkurat det. Beklager og værsegod.

68417_OrganiCup_OrganiCup_menskopp_1
OrganiCup sin kopp

Når alle andre har et kulere liv enn meg

Verdens viktigste festival, Riddu Riđđu, er akkurat gått av stabelen, noe kroppen min kjente ekstra godt på denne gangen. Jeg brygget på en heftig forkjølelse i forkant av festivalavvikling, og måtte kaste inn håndkleet siste dagen. Lørdag, søndag og mandag lå jeg for det meste for å komme meg ovenpå igjen. Likevel har ikke formen har ikke vært så dårlig at jeg bare har falt i søvn. Jeg har derfor kjedet meg, og søkt til telefonen. Av en eller annen teit grunn har jeg havnet på Facebook, Instagram og innom alt av blogger jevnlig i løpet av dagene.

Det første til at jeg i dag begynte jeg å kjenne på en form for oppgitthet. Anitsupermamma skildret mine følelser på en prikk. Du kan lese innlegget hennes i sin helhet her: “Barna trenger ingenting.” Jeg kjenner likevel at jeg er nødt til å referere til de mest treffende avsnittene hennes.

“Når jeg er innom sosiale medier og kikker på bilder og statusoppdateringer, blir jeg både imponert og matt over hvor mye folk gjør i ferien. Sydenferier, rideleire, toppturer, bærplukking, sommerskoler, bilferier …

(…) Hver dag løper vi så raskt vi kan mot det vi frykter aller mest: Døden. Og når dagen endelig er over slapper vi av med serier på netflix, facebook-oppdateringer på mobilen og spill på ipaden. Kroppen hviler mens hjernen fortsetter å gå på høygir.

Det er vanskelig å hoppe av hamsterhjulet, selv om det er ferie. Kroppen har blitt så vant til det høye tempoet, hjernen krever å bli matet med nye inntrykk og sjelen blir stadig mer familiær narsissistisk. Det er vel ingen vits i se de første svømmetakene til seksåringen, hvis du ikke kan dele det med resten av verden? Hvorfor skal du gidde å plukke alle  bringebærene hvis du ikke kan poste bilde av dem etterpå? Og bryllupsdagen bør du rett og slett utsette, i fellesferien er det er så få som ser at dere er verdens lykkeligste par likevel.

Eller er nå det så sant? Jeg synes aktiviteten på facebook er nesten høyere i ferien som ellers i året. Selv sliter jeg med å la mobilkameraet ligge når solen går ned over fjellene (bare  ta en footie), poden kjører båten selv for første gang (se hvor søt han er, da) eller gubben gir meg en kompliment (ja, jeg er elsket).

Men jeg jobber med saken. For det krever en innsats å gjøre ingenting. Være mer inn enn ut. Ikke sammenligne sommeren med andres. Det krever en bevissthet. En avgjørelse. Og deretter: Disiplin. Øvelse. Utholdenhet

Jeg tror det er verdt innsatsen. Belønningen kan bli å tåle deg selv, og dermed andre, bedre. Bonusen er senket puls og indre harmoni.

Indre harmoni er noe helt annet enn ytre harmoni. Det hjelper ikke å ha den perfekte ferie på sosiale medier, hvis du er like sliten når du kommer tilbake på jobb og forholdet til gubben henger i en tynn tråd. Ferie er høysesong for brudd, og  rekordmange barn ringer krisetelefonen fordi foreldrene har høylytte krangler.

(…) Fallet kan bli hardt og vondt med sånne forventninger. Særlig når du har fjesboka hengende over deg som en uværssky, forkledd som evig solskinn, som stadig forteller deg at livet er bedre et annet sted, i en annen familie, i en ny kropp.

Glem ikke hvor enkelt det er å være lykkelig utad. På sosiale medier behøver du ikke å vise ditt sanne ansikt. Det er bare å vente på øyeblikket der ungene slutter å grine og sola begynner å skinne, knipse og dele (eventuelt gjøre bildet lysere og croppe vekk ungen som ikke er fornøyd). Etterpå føler du deg trolig litt bedre og andre kanskje litt verre”

Det var som meningen at jeg skulle komme over dette innlegget akkurat i kveld, når jeg kjente meg som mattest. Antisupermamma viser til at harmoni på innsiden er vanskelig. Dere som har fulgt meg en stund vet at det er harmoni på innsiden jeg lever og ånder for. Likevel er det fort gjort å glemme alt dette når du stadig og oftere suges inn i en verden med like mange filtre på hvert bilde, som løken har lag.

Jeg kan være den første til å innrømme at jeg ble oppslukt. Oppslukt i de fantastisk fine bildene og fine somrene, til alle jeg følger i sosiale medier.

Det er en grunn til at jeg har satt en egen begrensing til sosiale medier. Daglige 20 minutter er nok. Da holdes bruket på et nivå hvor jeg kan hente ut det beste. Jeg blir oppdatert på gode artikler. Leser gode innlegg. Jeg får inspirasjon fra gode bilder, og treningsmotivasjon fra at folk når sine mål. Stiger bruken min over 20 minutter blir jeg matt. Da føles det fort slik at alle andre har et så himla mye kulere liv enn meg.

Jeg angrer på at jeg de siste dagene ikke har jobbet med egen harmoni. I stedet for å ligge på telefonen, skulle jeg ha brukt tiden til å faktisk tørre å kjede meg. Eller jeg kunne lest i den utrolig gode boken jeg holder på med for tiden. Det er bare det at det er så forbandet lett å ty til telefonen.

Håper at det at jeg kom over dette innlegget, fikk enda litt flere til å reflektere over sosiale medier bruk og tar tak i dette nå i sommerferien. Jeg fikk meg i hvert fall et spark i rumpa.

Legger ved et bilde fra tidligere da WordPress ikke vil laste opp noen nye for øyeblikket

Logg ut og nyt sommerkvelden <3

Barn kan ikke bare bestilles. Respekter det!

Tidligere kom jeg med en oppfordring om å ikke stille spørsmål om barnløshet til par uten barn, spesielt når du ikke kjenner til parets følelser omkring teamet, da det kan gjøre fryktelig vondt. Du kan lese hele innlegget “Vi kan ikke få barn” her.

Det finnes så mange individuelle og private historier om barnløshet, som vi ikke har noe med å pirke borti. Etter innlegget fikk jeg flere henvendelser og kommentarer omkring temaet, hvorav jeg ønsker å trekke frem noen tankevekkere.

Vi som har et barn fra før får ofte spørsmål om når neste kommer. “Nå er det vel påtide med en til?” I begynnelsen avfeide jeg det, fant på et fjollete svar og forsøkte å vitse det bort, samtidig som det gjorde utrolig vondt inni meg. Nå har jeg i stedet begynt å svare: “Ja vi har veldig lyst på en til, men etter at vi mistet i vinter har det desverre ikke dukket opp noen nye der inne.” Det som da skjer er at folk virker å bli pinlig berørt. Nesten som svaret plutselig ble for nært og personlig. Tenker at det heller kan være de som spør så dumt, som skal få lov til å føle på et ubehag i stedet for at jeg skal sitte å blø innvendig

Andre som har opplevd vanskelige følelser rundt temaet har etter hvert begynt å svare at det kan være vanskelig å få barn, fordi de ikke kan bestilles.

Men ikke alle klarer å snakke om dette, nettopp fordi det gjør så vondt. En av mine lesere skrev til meg for litt siden. Innlegget jeg skrev traff henne veldig. “Det føltes nesten som om du leste tankene mine”. Hun har nå en anonym blogg hvor hun skildrer følelser og tanker omkring ufrivillig barnløshet:

“Jeg har egentlig aldri visst hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Noen bare vet at de skal bli politi, revisor eller tannlege. Jeg følte aldri et slikt kall til et spesielt yrke. Klart visste jeg hvilken retning jeg skulle gå, men ikke nøyaktig hva jeg ville. Det eneste som var helt sikkert, var at jeg en gang skulle bli mamma”

Onskemamma skildrer også sin frykt og redsel, å viser til hvorfor hun vil holde dette med barnløshet skjult for omgivelsene sine. Spesielt dette avsnittet satt en tankevekker i meg:

En av grunnene til at jeg ikke ønsker at så mange skal vite det, er fordi jeg ikke ønsker å bli behandlet annerledes. Jeg har flere venninner med små barn, og jeg er redd for at de ikke skal kunne glede seg over sin babylykke sammen med meg. Jeg er redd for å ikke bli invitert til samlinger der barn er hovedfokus fordi folk er redd for å såre meg. Jeg er redd for at hver gang jeg leker med et barn eller koser med en baby, så skal andre tenke: “Huff, det må være tungt for henne som ikke kan få barn selv”. Jeg er redd for at andre som vet, skal føle på det når jeg får spørsmål om barn fra andre som ikke vet.

På nytt vil jeg minne dere på dette om å vise hensyn. Ikke mas på par som ikke har barn om hva som er grunnen, eller om når de skal få. Barn kan ikke bestilles!

Min mest dyrebare skatt

For et år siden ble min verden snudd på hodet. Jeg fikk opplevde livets største mirakel. En frisk, liten gutt ble satt til verden. Jeg presset dette lille mennesket ut av min egen kropp. Bare det å tenke på denne dagen for akkurat et år siden gjør meg emosjonell. På sett og vis kan jeg ikke forstå at det allerede et gått et år. På sett og vis kan jeg ikke forstå at dette ikke alltid har vært mitt liv.

Iver.jpg

“Jordmoren min kom så å satt seg ved siden av meg. Hun startet samtalen med å si at hun hadde lest mitt fødebrev nøye. Brevet hvor jeg poengterte at jeg ønsket en naturlig fødsel. Hvor jeg tydeliggjorde at det siste jeg ønsket var epidural. Jeg hadde skrevet at jeg var livredd for å miste kontroll over følelsene i bena, ryggen og kanskje pressmuskulaturen. Det sto at keisersnitt ville jeg gjøre alt for å unngå. Hun fortalte meg at hun var bevisst brevet, og aldri hadde oppmuntret noen til å ta epidural, når kvinnen tydelig ikke ønsket dette. Men vi var nødt til å snakke om denne problemstillingen nå.

Det visste seg nemlig at gutten vår hadde snudd seg til å bli en stjernekikker, som ofte gir en lang og tøff fødsel. På en stjernekikker baner ikke pannen og hode vei ned, og åpner opp for kroppen som skal ut, slik som ønskelig. I tillegg til at gutten hadde lagt seg som en stjernekikker, hadde han også snudd kroppen sin fra å ligge klokken 12 i bekkenet mitt, til å ligge klokken to – noe som kanskje ville resultere i at jeg måtte ta keisersnitt for å få han ut.

Jordmoren anbefalte meg å ta epidural. Hun gjorde noe hun aldri før hadde gjort. For denne fødselen ville ikke være over før om hvertfall tolv timer, noe som nok ville slite meg helt ut, med tanke på all jobbingen jeg allerede hadde gjort. Hele min verden brast. Jeg gråt og gråt. De to tingene jeg ønsket aller minst for fødselen min var nå blitt en realitet for meg.” 

I løpet av timene snudde gutten min seg tilbake til klokken 12, etter å ha tatt en tur innom klokken 10, bare for å gjøre det hele enda mer spennende. Jeg slapp keisersnitt, og fikk føde normalt etter noe som føltes som en evighet. En dag skal jeg publisere denne historien. For noen vil den kanskje være for ærlig og personlig. Jeg skal gi en heads up for de som ikke vil lese om den. Men det føltes riktig å dele litt på en dag som denne. 365 dager senere.

Hver eneste dag de siste 365 dagene har jeg vært takknemlig. Jeg har vært tilstede i øyeblikket. Jeg har kjent på en kjærlighet og en lykke jeg ikke visste fantes. Tidvis har jeg også kjent på en frykt så stor at jeg skulle klare å bære den. Jeg har måtte prioritert bort egne behov. Primærbehov som søvn. Behov jeg før jeg ble mor ikke trodde at jeg kunne rokke ved. Jeg har vært så trett som jeg aldri tidligere har vært.  Før jeg ble mor måtte jeg ha 7-8 timer søvn. Sammenhengende. Intet unntak. I dag er 5-6 timer bra nok. Sammenhengende er en bonus. Jeg prioriterer heller egentid på kvelden fremfor å kunne få 8 timers søvn. 8 timer fremfor egentid er uhørt. Før jeg ble mor tenkte jeg at foreldre som prioriterte slik måtte være GALE! Jeg ville da aldri gitt opp søvnen min. Vel, i dag ler jeg av det.

Iver2.jpg

Jeg som trengte frokost det øyeblikket jeg våknet, blir nå sulten først etter vel en time. Altså når lille har på tørr bleie, og er mett i egen mage. For inntil et år siden var jeg også livredd for bakterier. Jeg hatet de dypt og inderlig! Under lille sine første måneder ville jeg nesten koke leker andre unger hadde puttet i munnen sin. Vel, igjen, i dag ler jeg. Iver kan nesten sleike butikkgulvet uten at jeg “anti-bakker” og koker alt rundt. Livet endres. I mitt tilfelle til noe større. Til noe bedre.

GRATULERE SÅ INDERLIG MASSE MED DAGEN 1-ÅRS DAGEN, MIN DYREBARE SKATT.

IMG_1236

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Jeg kjenner den enorme kjærligheten i hver en celle i kroppen min. Dette året har vært mitt beste.

PERSONLIG TRENER HEGE LILAND

AFPT Personal Trainer - Sertifisering

I dag er jeg herved sertifisert personlig trener. Jeg er stolt! Stolt over å ha gjennomført dette. Stolt over å være en sertifisert personlig trener gjennom AFPT. Stolt over at jeg gjennomfører min drømmer. Dette skal helt klart feires! Enda en milepæl kan krysses av som oppnådd. Det gir en godfølelse førsta! Åh, så glad jeg er dere!

Motivasjon i hverdagen

Klarer du å vente til 13 dag jul med å kaste ut julen? Vi venter alltid til 13 dag jul. I år intet unntak. Men gjett om jeg er klar for å kvitte meg med late dager, tung og feit julemat og denne småspisingen gjennom dagen. Jeg elsker julen. Elsker absolutt alt ved den. Men jeg elsker også å starte hverdagen igjen. Jeg er en rutineperson som fungerer aller best når jeg har gode rutiner å leve etter.

Mandager er en fast dag for å betale regninger, se om treningsplanen trenger justeringer, koordinerer uken, lage matplan og se hva som må handles. Det verste jeg vet er å renne daglig på butikken. Det suger tid og du bruker så latterlig mye penger. Å være ferdig med dette i starten av uken er det beste som finnes. Vi tar kanskje en tur på butikken på torsdag eller fredag, for å handle det som ikke nødvendigvis holder seg fra mandag til søndag. Men planen er likevel klar, vi trenger ikke gjøre annet nærmere helgen enn å faktisk stikke innom handelsstedet.

SAM_2212.jpg

Jeg hater at hverdagen skal gå til gørr kjedelige gjøremål, så her i huset gjør vi oss ferdig med disse på ukens første dag. Da kan vi fylle resten med det vi selv måtte ønske. Å gruble hver dag på hva som skal spises, for så å handle dette, føler jeg tar hele ettermiddagen. Da er det mye bedre å dra ingrediensene ut av kjøleskapet, og sette i gang.

I morgen er det 13 dag jul. Det føles litt som en mandag for meg. Da skal julen helt ut av huset. Late morgener, sene frokoster og tunge middager er over. Etter slike perioder uten rutiner i hverdagen, hvor alle regler egentlig sklir litt ut, får jeg en så vanvittig herlig motivasjon til å starte på’an igjen. Jeg skal bruke de kommende dagene til å lage et kostholdsoppsett til både meg og mannen, slik at vi kan nå våre nye mål.

Nyttårsforsett er ikke helt min greie. Jeg er mer for å lage mål, å jobbe for å fullføre disse. Jeg har hele tiden små mål jeg jobber etter på kort sikt, med store overordnede mål i bunn. Mitt treningsmål siden mars i fjor har vært å komme tilbake i den formen jeg hadde før svangerskapet. Det målet har jeg nådd nå (hurraaaa), derfor er det på tide å finne et nytt mål som motiverer meg til å stå på ekstra både i forhold til trening, men også kosthold.

Et mål er å greie 10 chins før sommeren. I dag greier jeg fem, så jeg er nødt til å konkretisere når tid jeg skal nå dette målet, og bygge opp en treningsplan som gjør at jeg klarer det. Men jeg trenger litt mer å jobbe etter. Før helgen skal jeg ha laget en målsetting om noe å strekke meg etter, slik at jeg holder på min treningsmotivasjon. Setter man seg et konkret mål er det mye lettere å motivere seg til en treningsøkt.

SAMSUNG CSC

Man kan ha store mål og man kan ha små delmål. I forkant av utdrikningslaget for en av mine beste venninner nå i vår hadde jeg som mål å føle meg vel i bikini. Siden det her var så kort tid etter min fødsel brukte jeg dette som et mål til å starten prosessen om å komme i form igjen. Så bikinien jeg ville ha på meg lå fremme på badet i en måned før. Hver gang jeg så på bikinien hentet jeg frem motivasjonen min. Jeg kjente på følelsen av å føle meg vel i bikini og fikk en ekstra boost til å fokusere på kostholdet, og gjennomføre planlagte treningsøkt.

Mitt råd til deg er å sette deg mål, store eller små. De bør være helt konkrete, slik at du kan finne motivasjon til å gjennomføre de. Jeg skal gruble litt på mine kommende treningsmål nå. Gjør det samme! Så heier vi på hverandre?