LAGER MATEN DIN MED STOLTHET!

Jeg er så heldig at jeg kan spise min egen mat. Jeg er så heldig at jeg lager den. Jeg kan være trygg på den.

Alle er ikke så heldige. Alle kan ikke lage sin egen mat. Det er derfor vi bønder er her. For å lage maten din. Vi innenfor de ulike yrkesgruppene utfyller hverandre; jeg kan ikke behandle meg om jeg blir syk, eller lære barna mine alt de skal læres under sin skolegang, eller vedlikeholde veien til butikken. Lista er utømmelig, vi i dagens samfunn må utfylle hverandre – og det er en god ting.

Men vi må være trygge på hverandre. Du må være trygg på at den maten jeg lager til deg er bra. At jeg behandler mine dyr godt. At kvalitet og dyrevelferd er min største prioritet.

 

Jeg er kubonde. Det er mitt felt. Jeg vil derfor gi dere et lite innblikk i hva vi som kubønder daglig fokuserer på for at du kan være trygg. For at du kan få forståelsen for at den innsatsen vi legger ned, og det enorme fokuset vi har – for at maten vi produserer er av den beste kvaliteten.

 

  • Som bonde er du nødt til å jobbe i samstem med naturen. Hele året. Men fra snøen forsvinner til den kommer igjen, er det særdeles viktig at du spiller på lag med naturen for å sikre deg den aller beste maten til dyrene dine. Man er hele tiden på jakt etter det mest optimale tidspunkt for innhøsting slik at næringsverdien er den aller beste. Våroinn og slått må gjennomføres etter værforhold. Du har et helt annet forhold til tidlig vår, sen vår, lite nedbør, tæle i jorda og når soldagene treffer – når du er avhengig av været for å sikre god alv. Kvaliteten på fôret du høster på sommeren har alt å si for innholdet i melka gjennom vinteren. For at kalven skal fôres opp på en god måte. For at kua di ikke skal være verken under- eller overvektig.

 

  • Du må være skikkelig smart. Det gamle skjellsordet bondeknøl representerer aldeles ikke innholdet i arbeidshverdagen. Som bonde må også følge med på innholdet i melka hele tida. Dette er en kontinuerlig prosess. Fett-, protein- og laktoseinnhold, urea, frie fettsyrer, bakterie og celletall måles hver tredje dag. Når melken blir hentet analyseres den og analysen sier konkret hvilken kvalitet du leverer. Det krever kunnskap å kunne tilpasse melken etter kvalitetskravene, og levere den beste melken. Vi er svært heldige som har et system som faktisk analyserer hver eneste leveranse.

 

  • Som bonde jobber du som selvstendig næringsdrivende, og er ansvarlig for å drive din egen bedrift. Jeg vet ikke hva gjennomsnittsgården omsetter for, men fra noen millioner tipper jeg ikke er unormalt. Omsetning og overskudd er to forskjellige forhold, så du må klare å ivareta denne omsetningen på en slik måte at gården drives godt, at du kan utvikle den og at du som privatperson kan ta ut noe fortjeneste.

 

  • De fleste gårder har noen ansatte til å hjelpes med å få hjulene til å gå rundt. Disse ansatte skal jobbe etter gjeldene regelverk, du skal lede og motivere disse til å gjøre en god og forsvarlig jobb.

 

  • Og apropos regelverk. Som bonde må du forholde deg til et vanvittig strengt regelverk. Vi jobber etter strenge krav og retningslinjer, forankret i et kvalitetssystem i landbruket. Her gjennomføres det årlig KSL egenrevisjon, og tidvis ekstern KSL revisjon.

 

  • Vi er utviklingsorientert! Det foreligger mye forskning og løsningsutvikling i landbruket, både hva gjelder dyrevelferd, HMS, maskiner- og utstyr, driftsbygning og ikke minst klima. Det er alltid noe nytt og spennende som jobbes med, som man jobber etter å implemtentere i egen virksomhet. Stort som smått.

 

  • Du må ha kompetanse til å oppdaga sykdom hos dyrene dine, og du må kunne nok om dyrets anatomi til å kunne bistå under fødsel. Du må kunne nok om fødselsforløpet til å forstå når veterinær må tilkalles eller om du selv kan hjelpe om det oppstår noe.

 

  • Du må ha et bankene hjerte for dyr og dyrevelferd. Jeg kjenner ikke en enste bonde som ikke blir trist om et dyr skader seg, eller om et dyr blir sykt. Jeg har aldri hørt en bonde ta lett på tap av eget dyr. Det finnes mange delte meninger om hva som er god dyrevelferd og hva som er dyrets beste. Vi har regelverk som styrer hvordan vi skal ta vare på dyrene, og det forskes hele tiden på hva som kan optimaliseres. Jeg har til gode å møte en bonde som ikke har dyrets beste som hovedfokus. Hver eneste dag må hvert enkelt individ ivaretas, helt fra de er nyfødte. Samtlige jeg kjenner gjør denne jobben med et bankende hjerte for dyret.

 

Så hva kan du og jeg som forbrukere gjøre videre for å sikre maten?  For å sikre dyrevelferd? For å sikre utvikling?

 

Jo, vi kan betale for råvaren! Vi kan slutte å handle importert for å presse prisen på egen ferskvare. Mat på tilbud, mat på grensen og hige etter det billigste er ikke med på å løfte dyrevelferden eller muligheten til å utvikle seg i samsvar med forskning.

Vi kan handle lokalt og vi kan handle kvalitet. Vi kan gi prisen det koster å produsere maten.

Kaffekoppen som endret meg

I mitt møte med veggen ble jeg først perpleks. Hva nå? Det føltes både tomt og skremmende å skulle roe ned tempoet. Hva skulle jeg fylle tiden med – tiden hvor jeg ikke jobbet eller var sammen med barna? I ettertid ser jeg at jeg mistet meg selv. Det gikk for fort. Jeg dyrket kun meg selv i øyeblikkene som mor. Fordi jeg ville at barnas tid skulle være fin. Om barnas tid er hovedmotivasjonen, hva med timene de sover eller er i barnehage? Eller koser seg i egen lek? Det er mange timer i døgnet jeg ikke hadde en god tilstedeværelse.

 

Når jeg ser tilbake på tiden frem til innflytting i huset tror jeg ikke at jeg kunne løst den veldig mye annerledes. Jo, jeg kunne pustet oftere og koblet ut oftere. Men for å få alt til, krevde det så mange arbeidstimer som det gjorde. MEN det jeg skulle gjort annerledes, var å roe ned straks vi var i hus. Problemet da var at jeg hadde over så mange måneder levd som jeg hadde gjort, at jeg rett og slett ikke visste om noe annet lengre.

 

Jeg hadde rett og slett mistet virkelighetsoppfatningen.

Så jeg måtte begynne ved start. Roe meg ned. Sette meg på sofaen. Sitte der.

 

“Å tørre å kjenne etter er ofte det vanskeligste. Man kan være redd for hva man kjenner og føler.”

 

Denne kloke kommentaren ble lagt igjen av min onkel Johnny under innlegget om møtet med veggen. Innlegget kan lese HER. Jeg var nok livredd for å kjenne etter hvor sliten jeg faktisk var. Hva slags følelser jeg bar på. Det man ikke kjenner på der og da, er at det hjelper ikke å kjøre seg selv i kjelleren. En dag kommer følelsene til overflaten og kroppen tvinger deg i knestående for å kjenne etter.

 

 

Det høres kanskje banalt ut for mange, meg jeg satt aldri. Jeg husker et så sårt øyeblikk så godt. Det tilhører egentlig det jeg kategoriserer som privat. Jeg deler nemlig mye personlig på bloggen, svært sjeldent privat – men jeg gjør et unntak nå.

Jeg hadde bestemt meg for å sette meg ned ved kjøkkenbordet for å drikke en kopp kaffe. Det gjorde jeg heller aldri. Når ungene lekte selv benyttet jeg alltid tida til å få unna et eller annet. Så jeg satte meg ned, kaffekoppen foran meg og observerte barnas lek på gulvet. 

 

Han eldste ser på meg og spør:

 

«Mamma, er du syk?»

«Nei, hvorfor det?»

«Du sitter»

Hvorfor i all verden deler jeg mitt møte med veggen?

Jo, fordi at for meg oppleves det feil å dele hvor himla deilig det er å bo i skogen, hvor høyt jeg elsker å være selvforsynt og hvor godt det er å ha bygget et miljøvennlig hus i massivtre – om jeg ikke er ærlig om at veien tidsvis har vært tøff og at den har kostet. Du kan lese innlegget HER.

Det er så lett å dele lykken og gleden vi kjenner på. Jeg har nylig kringkastet kantarellens absolutte lykke for meg på Instagram. Dersom du scroller deg videre ned eller får med deg mine høydepunkter, fremstår min verden som full av gode øyeblikk. Fordi jeg finner det inspirerende å dele hvor mye nettopp soppsanking gir meg. Eller den superdeilig turen på havet i sommer. Eller de andre himla gode øyeblikkene.

Men jeg vet også hvor vondt det er å være utmattet, sliten og redd for egen helse – og bare se alt det fine alle andre opplever. Hvor enkel deres vei og verden fremstår.

Jeg er ikke i mot fine bilder på Insta. Jeg selv liker godt å trykke publiser på bildene jeg tok som ble ekstra fine. MEN livet er ikke bare kantarellens absolutte lykke. Livet er også smerte, sorg og vonde dager. Innimellom vonde perioder. Veien til drømmen er ikke bare fjelltoppene, den er også veien opp på fjellet. Blodsmaken i munnen og melkesyren i beina.

For meg føles det bedre å dele utsikten fra fjelltoppen om jeg også er ærlig om turen opp.

Livet mitt er slettes ikke perfekt, det er ikke fritatt fra sorg eller vonde dager. Men jeg er veldig lykkelig. Og det tror jeg er fordi jeg kjemper meg opp på fjellet.

Veggen. Hard som stein og urokkelig.

Klarer man å leve med så mange arbeidstimer over så mange år? Nei.

Møter man veggen? Ja.

Mannen møtte den først. Da holdt jeg hodet ekstra hardt oppe. Han kom seg. Lærte jeg? Nei.

 

Er noen overrasket?

Nei, i grunn ikke.

 

Jeg har fine mennekser i livet mitt. Jeg er beriket med relasjoner og gode venner som spør meg hvordan jeg faktisk har det og jeg tørr å være ærlig. Det hjelper og har hjulpet. Til å begynne med trillet tårene hver gang jeg ble spurt. Rådgivere vi samarbeider med, eller andre som jobber med oss – det var nesten som om de ventet på det. Ingen var sjokkerte. De anerkjente det nesten som en selvfølge.

Ikke lenge etter innflytting i det nye huset sto veggen der, hard som stein og urokkelig. Helsa sviket og energien forsvant. Symptomene var først vage og jeg lyttet ikke til de. Jeg følte meg sikker på det ville bli bedre når trykket ble mindre. Men det gikk ikke som håpet på. Det gikk andre vei. Jeg lyttet ikke før helsa tilslutt sa stopp. Fysisk. Det hjalp ikke å ikke lytte mer. Kroppen var klokkeklar.

 

Utmattet, sa legen.

Nei, jeg tror det må være noe annet, sa jeg.

Utmattet, sa legen igjen.

 

Utmattet. Til å begynne med smakte ordet rart og uvant. Jeg tror ikke jeg forsto det.

Jeg måtte roe ned.

Så jeg gjorde det. Jeg er en ganske flink pasient om jeg får si det selv. Det var ikke lett, tro meg, når du er vant til å ha et tempo jeg i dag grøsser av å tenke tilbake på. For å klare alt vi har vært i gjennom har arbeidsdagene måtte vært lange. Det jeg ikke klarte å forstå når vi flyttet inn i september i fjor var jeg at måtte hente meg selv inn igjen. Jeg fortsatte i samme duracell tempo fordi dette var blitt min vane. Jeg var vant til å utnytte hvert eneste ledige minutt og aldri hvile.

Så jeg har øvd og øvd. Og øvd og øvd. Og øver ennå. På å sette grenser. Ovenfor meg selv og ovenfor andre. Så øvde jeg enda mer. Jeg var svært heldig, mitt møte med veggen var hovedsak fysiske symptomer. Det kunne slått andre veien, i depresjon eller at jeg ikke kom meg opp av sengen. Likevel er det ingen god følelse og ikke mestre din egen kropp lengre. Å ikke fungere optimalt. Å bli utmattet av å tømme oppvaskmaskinen.

Jeg er sikker på at det er svært lite jeg kunne gjort annerledes, for å klare alt måtte vi jobbe slik vi har gjort. Feilen min var å ikke roe ned når ting ble roligere. Lytte til kroppen min. Det er det jeg har øvd på de siste 8-9 månedene. Hvile når jeg er sliten, ta det roligere når kroppen trenger det og ikke minst sove nok. Helt normale aktiviteter vi hadde glemt.

I dag lystrer kroppen igjen. Ene og alene fordi den kjøres ikke for hardt mer. Vi har lært. Og lærer ennå.

Mitt største ønske for samtlige er å lytte til egen kropp. Den forteller deg det du trenger å høre, om du bare lytter. Tro meg, jeg av alle, vet at å lytte til den er svært vanskelig. Jeg har i nesten et år jobbet med å lære meg det. Hver eneste dag må jeg minne meg på å lytte.

Vi er så himla mange som ikke lytter. Som presser kroppen hardere enn vi burde. Hviler mindre enn vi burde. Ikke puster ned i magen. Ikke lytter.

Du som leser dette, kan du ta deg 10 sekunder nå, kjenn på hvordan du har det. Du vil ikke komme dit jeg var. Jeg lover.

Ei forlegen bondekone skal være tydelig

For et år og tre måneder siden oppsummerte jeg kaosåret vi gikk i gjennom, det grusomme første året som kubønder. Du kan lese det HER. Andre driftsår, det vi har vært gjennom nå, har vært minst like hektisk som det første driftsåret vårt, men dette året ble det på en “god” måte. Vi er nå gått inn i vårt tredje driftsår – det er helt vanvittig! Nå begynner livet å komme mer ovenpå og vi begynner få tilbake noe som ligner en normal hverdag. Dette har resultert i at min skrivelyst og formidlertrang er tilbake.

Jeg er en formidler. Det har jeg vært hele mitt liv. Formidlerlysten min har kommet til utløp på forskjellige måter opp i gjennom. Markedsføringsmessig gjennom tidligere jobber og engasjement, og kreative oppgaver gjennom studiet. Også denne bloggen da, siden 2015.

Meningen når vi ble bønder var jeg at jeg skulle bruke min formidlingslyst til å dele vår hverdag som bønder og veien for å klare å bli det. Jeg har tidvis skildret opp- og nedturer med å satse alt på nettopp dette, men omstendighetene har ikke gitt meg mye tid.

Jeg liker å tro at jeg gir dere et lite innblikk i hva som faktisk befinner seg av jobb og kompetanse oppi melke-kartongen. Eller i smørpakken. Eller yoghurten. Eller rømma. Uansett, dette var et av mine punkter på lista over hva jobben skulle innebære. Jeg skulle også formidle.

MEN nå skal jeg innrømme en sak som er litt merkelig. Litt flaut. Men jeg øver på å kjenne på følelser, og jeg øver på å være tydelig.

Så nå skal jeg være tydelig.

Jeg er redd lesertall.

Så dette med blogg er jo et lite paradoks da. Hvorfor skriver jeg disse innleggene da?

Innholdet her er i hovedsak vår hverdag (og siden min manns liv også blir delt, frivillig altså fra hans side, godkjenner han samtlige tekster. Alltid. Jeg utleverer ikke et felles liv uten at han er enig i innholdet. Jeg ville bare at dere skulle vite det), så dette er jo et paradoks.

Jeg blir forlegen av gode lesertall.

Enda et nytt paradoks: Nå er jeg så heldig at mine lesertall har tatt meg over til blogg.no. Bondedrom.blogg.no er min nye adresse. I juni hentet blogg.no alle mine innlegg hit. Jeg skal skrive her nå.

Jeg har nemlig hele tiden sagt at jeg skal dele. Fordi jeg liker det og fordi jeg tror det kan være bra med flere som skildrer og gir innsikt i et liv som bønder. Det er viktig at man forstår hvor maten man spiser kommer fra.

Jeg vil, med å la dere bli kjent med oss, gi dere et innblikk i livet som melkeprodusenter.

Så tilbake til mitt paradoks:

Når statistikken min øker blir jeg sjenert. 

For her deler jeg jo meg. Og mitt. Det er ikke en annonse hos en tidligere arbeidsgiver eller et omdømmeprosjekt som har gått bra i en tidligere stilling. Da er det lettere å juble. Dette er som sagt mitt. Å da blir jeg flau fremfor glad.

Jeg vil jo ha lesere, det er jo derfor jeg har valgt en slik plattform, men jeg blir litt sjenert bare.

Så hver gang lesertallene begynner å bli høye, trekker jeg meg tilbake.

Kanskje det hjelper å være ærlig.

Jeg har i alle fall en stor formidlingstrang hva gjelder gårdslivet. Jeg vil så inderlig at dere skal få et innblikk i hvordan vi som produserer deres mat tenker, og hva vi faktisk gjør.

Så jeg skal være bevisst at jeg er sjenert, og likevel trykke på publiser. 

Plutselig går det kanskje over?