SOLGT!

I vår tok vi initiativ ovenfor de som solgte oss geitegården om å forhandle frem et forlik hva gjelder konflikten om heving av kjøp. Denne prosessen velger jeg å ikke skrive om eller kommentere. Det som betyr noe er at vi kom i mål i forrige uke og at dette er noe vi kan legge helt bak oss.

Det var nemlig et par som tok kontakt med oss – de ville kjøpe gården. En samtale med de ble til flere, på lik linje med at et besøk ble til flere. På torsdag satt vi rundt kjøkkenbordet vårt. Vi spiste lunsj sammen. Vi snakket om drømmer, om fremtiden og om konkrete løsninger. En kontrakt ble signert.

Dette paret har på lik linje med oss bært på drømmen om en gård. Vi har brukt tid på å bli kjent med de og denne tiden har gjort at vi torde å bli trygge på de. For det har nemlig vært skremmende for oss å gå inn i dette, vi har vært redde og på mange måter hatt vanskelig for å tørre. Vi har forsøkt å være grundige og vi har gått mange runder sammen med de på gården. Vi har overbrakt all vår kunnskap om gården til dem. Før vi skrev under dokumentet hadde vi behov for å enda en gang snakke oss gjennom alle forhold vi mener de må ha kjennskap til for å kunne gå inn i dette. De vet hva de kjøper og de er klare for å brette opp armene og utvikle stedet.

Å det føles så uendelig godt for oss. Selv om vi har mange tunge og vonde følelser knyttet til gården er det tross alt der vi fikk begynne på vår drøm. Det er der det hele startet. Vi må fokusere på det gode og den gode lærdommen vi fikk med oss.

Å få gå sammen med de på området, å få høre om deres drømmer og planer for gården startet på sett og vis vår healingsprosess. Jeg gleder meg til å følge med på utviklingen deres. Jeg gleder meg til de har renovert huset! Jeg gleder meg til å kunne ta turen ut dit og drikke en kopp kaffe mens de oppdaterer oss på hva de har gjort og hva de tenker.

Når de fikk beskjeden om at forliket var inngått, at kontrakten vi sammen signerte, nå var gyldig – sto de på gården. Den lykken de kjente på er gjenkjennbar for oss. Å det er så godt å gå videre i livet vårt med denne vissheten.

Fremover nå skal vi brette opp armene med et eneste fokus, og det er å bygge opp vår nye gård. Å DET FØLES SÅ VANVITIG DEILIG!

Vi skal for alvor sette i gang byggeprosessen av det som skal bli vårt hjem. Vi skal satse alt på kua vår og drømmen om et eget ysteri kan endelig fokuseres på! Fremtiden, vi er så klare!

Foto: Marie Charlotte Baird

Endelig ser vi lyset i enden av tunnelen

For noen dager siden verket det i hver celle i kroppen. Dette skrev jeg:

«Vi er så lei og så innmari slitne. Jeg kjenner veggen nærme seg. Jeg trenger søvn og jeg trenger tid til å ta vare på meg selv. Barna kommer i aller første rekke. Så dyrene og driften av gårdene. Vi skulle kunne klart dette hadde gårdene vært nærmere og man kunne drevet den som en. Men de er milevis fra hverandre og vi må gjøre alt dobbelt. Alt som omfatter dyrestell. Alt det driftsmessige. Det er to regnskap, to steder som vi må holde styr på hva gjelder fakturaer og alt det administrative. Det tærer.

I går kveld måtte jeg sove fra 1930-2030 for å klare å jobbe til 23 med kontorarbeid. Hodet fungerte ikke. Kroppen skriker etter søvn og hvile.

Vi har nå tatt noen valg for å berge oss selv. For vi er på tur å bikke under. Som sagt, veggen er farlig nær. Rundt årsskiftet mistet jeg min korttidshukommelse. Den kom tilbake i sommer, men nå er den forsvunnet igjen. Jeg kan sitte å ikke vite hvordan dag det er eller hva vi hadde til middag i går. Dagligdagse, «uviktige» opplysninger forsvinner. Det må nok bli slik for at jeg skal klare å overleve. Jeg kan ikke gå rundt å huske på for mye, da drukner jeg.

Viktige avtaler og beskjeder skriver jeg ned. Resten dukker opp når det er klart. Noe som betyr at når jeg først forsøker å slappe av kommer jeg på ting jeg hadde glemt. Lovnader eller andre gjøremål. I grunn setter jeg pris på at korttidshukommelsen ikke er her. På mange måter er det befriende akkurat nå. Men det kan jo ikke fortsette slik at jeg ikke kan resonner meg tilbake i tid ei uke eller må jobbe hardt for å huske innhold i en samtale på butikken. Helsen må prioriteres.»

Nå er livet snudd. Endelig! E N D E L I G !

Vi ser lyset i tunnelen. Å det kjenner vi i hver eneste celle i kroppen. Jeg har vondt i hodet. Jeg er kvalm. Jeg er svimmel. De fysiske reaksjonene på lettelse er alt annet enn hva jeg hadde trodd.

For marerittet vårt er endelig over. Eller, vi har noen beintøffe uker foran oss. Med doble fjøs og avvikling av geiteholdet. Men det skal vi klare, for dette – det er endelig over.

Vi har inngått forlik med selgerne av geitegården og vi har solgt geitegården videre. Nå kan livet endelig gå videre.