Når motivasjonen uteblir

Vi har sagt at vi skildrer opp- og nedturer av det å skulle realisere en drøm. For øyeblikket har vi en nedtur og dagene preges av mye usikkerhet. Jeg har vært på mange foredrag i mitt liv og hørt mange suksessfulle gründere fortelle om sin vei til suksess. Jeg har lest mange gode intervjuer om temaet og det som går igjen hos de fleste, er historier om perioder med blod, svette og tårer. Om at veien har vært kronglete, at ønsket om å gi opp har vært tilstede og at suksess ikke er ensbetydende med kun oppturer. Det er kanskje lett å snakke åpent om dette i ettertid, når man har lyktes. Det sitter kanskje lengre inne når man ikke vet om man vil klare å nå målet.

Akkurat nå kjenner vi på usikkerhet omkring det å lykkes med vår drøm og de tankene skal jeg dele.

DSC_8635

Nå har vi i snart bodd et helt år «midlertidig». Vi flyttet «midlertidig» inn i ysteriet i fjor i juli. I vår maktet vi ikke å bo i driftsbygningen mer og takket ja til å flytte inn hos mannens foreldre. Midlertidig. Vi er alt oppe i to måneder.

Vi vet vi tok en råsjans med å overta gården oppe i dalen før ankefristen gikk ut. Men ønsket om å fortsette bondelivet var så stort og den opprinnelige drømmen vår var knust. Vi visste at dersom dommen om heving ble anket kom tiden fremover til å bli tøff. Vi visste også at dersom dommen ble rettskraftig og vi ikke tok sjansen på gården i dalen ville vi angre. Da hadde vi stått helt uten en gård. Vår driftsrådgiver hadde vært soleklar i forhold til tallene; dersom driften av kufjøset ble midlertidig nedlagt ville vi ikke ha økonomi til å bygge det opp igjen. Det var nå eller aldri. Muligheten ville ikke komme tilbake. I tillegg hadde vi gått inn for å få det opprinnelig kjøpet hevet, med medhold fra Tingretten.

Vi sto ovenfor noen vanskelige valg, men vi falt til slutt på å satse.

Angrer vi? Nei.

Var det riktig? Ja. På mange måter. Vi måtte prøve.

Klarer vi dette? Spørs. Akkurat i dag er vi usikre.

Vi vet nå at det blir en ny rettsrunde i midten av oktober. Det betyr at en ny dom foreligger i midten av november. Dersom denne ikke blir anket vil dommen være rettskraftig i midten av desember. Om den blir anket er alt like uavklart i veldig lang tid fremover. Dette er helt konkrete forhold vi må hensynta og forholde oss til. Vi vil ikke få finansiering til å bygge nytt hus før det foreligger en avklaring ang. geitefjøset. Det er ikke noe bolighus på kugården. Med tanke på musesituasjonen nede på geitegården er det ikke noe bolighus der heller. Vi står altså uten et hjem. Konkrete forhold.

Dersom lagmannsrettens avgjørelse ikke blir anket kan vi på starten av nyåret gå i gang med prosessen å få et eget hjem. Frem til da har vi ikke mulighet å få finansiering til noe nytt, ei heller tillater rettsprosessen oss å starte noen utbedringer av “musehuset”. Det er utrolig vanskelig å beholde motivasjonen når man sitter med låste hender i forhold til utvikling. Det gjør at vi faktisk vurderer om vi klarer dette. Er det verdt det? Vi har nå vært uten et hjem i nesten et år. Vi vet at vi har minimum et år til foran oss uten et hjem. Vi kan ikke bo slik vi gjør nå i et år til. Hva skal vi gjøre dette året?

Å drive to gårder som ligger milevis fra hverandre er utfordrende. Vi kan ikke leie et tredje sted, da vil vi aldri ha anledning til å sove. På mange måter frister det å legge ned kubruket, slik at vi ikke trenger å være så slitne. Men da gir vi mest sannsynlig opp livet som bønder. Det er vanskelig å tenke klart når man er sliten. Vi kan selvfølgelig flytte ned til driftsbygningen igjen og kun drive et fjøs. Det vi gjøre noe med arbeidsbelastningen vår, men bosituasjonen vil være like uholdbar enda en vinter.

Det er når disse tankene tar overhånd at all motivasjonen forsvinner. Da føles det ut som om lungene sliter med å få nok oksygen og klumpen i magen føles som en stein. «Jeg klarer ikke å leve på denne måten enda et år» er tanker som kommer og slår pusten ut av meg. Jeg er fullstendig klar over at disse tankene ikke kan få ta plass, de må skyves unna og fokuset må flyttes over på løsninger. Likevel er det nå engang slik at enkelte dager er tyngre enn andre..

Da går jeg inn i et nytt tiår..

Foto: Marie Charlotte Baird

For det aller første er jeg stolt! Jeg er så himla stolt over at mannen og jeg står stødige som fjell. Vi er nå begynt på vårt ellevte år sammen, og som de fleste vet har det siste året vært alt annet enn lett. Men vi står stødige og virkelig er der for hverandre. Det tar jeg med meg videre inn i de neste ti år.

Jeg er så full av kjærlighet ovenfor våre to nydelige skatter. De er alt for oss og de er grunnen til at vi kjemper for våre fremtidige drømmer. De er også grunnen til at vi husker på å leve i nuet. Det er en vanskelig balanse vi daglig må jobbe med, men jeg tror vi begynner å bli temmelig dyktige.

Jeg er også stolt som faen over at vi satset på det vi ønsket mest. At vi torde å rive vekk alt det trygge, dette for å prøve på noe vi håpet ville være vår fremtidsdrøm.

Jeg gikk inn i tjueårene sammen med min mann, full av usikkerhet på hva jeg ville med mitt liv og hvordan jeg ville leve det. Jeg ser tilbake på et tiår hvor starten omhandlet prøving og feiling. Det var mange tanker og refleksjoner om veien videre som etterhvert formet seg til tydelige drømmer.

Jeg er stolt over at vi valgte å sette et så tydelig fokus på å finne vår drøm og ta sats for å jobbe for den!

Vi gjør alt vi kan for å yte vårt aller beste på to gårder. Vi jobber oss nesten fordervet. Vi jobber hver eneste dag og det har vi gjort non siden mai i fjor.

Er det noe jeg er sabla så stolt over, så er det akkurat det! Vi står på hver eneste dag, morgen som kveld, ukedag som helg – vi har ikke anledning til å sove ut eller ta oss en frihelg. Vi står på og det har vi gjort over en lang periode.

Det er ikke mange som hadde klart dette. 14 måneder under et slikt press. Under en slik arbeidsbelastning. Den arbeidsbelastningen vi går i gjennom tror jeg kan være vanskelig å forestille seg for de som ikke har kjent på lignende press på kroppen. I tillegg har vi denne belastningen uten et eget hjem. Uten et fristed vi kan slappe helt av og koble helt ut.

Jeg er derfor sabla fornøyd over at vi har funnet vår vei og vår balanse, slik at vi holder ut under denne påkjenningen. Det er klart det er bølgedaler. Vi er inne i en akkurat nå. Vi vurderer om det er verdt det.

Men til helgen skal vi feste! Vi skal skåle med noen av våre nærmeste og vi skal pinade ta FRI! For første gang på over 14 måneder skal vi ta helt fri en hel helg. For å feire at jeg går inn i et nytt tiår. Kanskje gir det oss boosten vi trenger nå for å ha motivasjon til å stå på videre..