Å falle ned i møkkakjelleren

For rett under et år siden trynet vi i møkkakjelleren. Noe så inni helvete. Vi gikk inn i gården vi kjøpte med alt vi eide og hadde av penger og motivasjon. Det tok ikke så lang tid, så trynet vi i møkkakjelleren på gården. Vi trynet hardt og fallet var brutalt og smertefullt.

Når man tryner ned i møkkakjelleren slik som vi gjorde, er det om å gjøre å finne en vei opp og ut. Vi brukte lang tid. Vi var bunnløst fortvilte. Vi gråt og var sønderknuste. Det var mørkt og vi ante ikke veien videre. Vi ventet en liten lillebror når som helst, og ville ikke at han skulle komme til dette kaoset. Men han kom og lyste opp situasjonen vår.

Det eneste vi visste var at vi ikke kunne gi opp. Så prøvde oss på løsninger. Vi karvet oss opp på knærne før vi sklei i all dritten og ble liggende med ansiktet godt plantet ned i møkka igjen. Vi skjulte sorgen og utmattelsen ovenfor småguttene etter beste evne. Lyspunktene og livsgnisten vår. Slik holdt vi på lenge. Det var mange ganger vi ønsket å gi opp. Vi var utslitte og slet veldig.

Gode mennesker sto som klipper oppe på gulvet i fjøset. De prøvde etter beste evne å finne løsninger sammen med oss på hvordan vi kunne klare å komme oss opp.

Helt fra vi trynet gjorde vi alt vi kunne for å finne løsninger. På nytt og på nytt tørket vi det verste av møkka bort fra øynene, ansiktet og hendene. Fokuset var å lete etter løsninger. Å plutselig en dag åpenbarte det seg en helt ny løsning for oss. En permanent utvei hvor vi fortsatt skulle få holde på med det vi ønsket aller mest. Denne gården vi nå har anskaffet skulle legges ned.

Vi vil så gjerne gi dette livet en sjanse. Året som har vært skulle jeg gjerne vært foruten, men en ting det har gitt er tryggheten og vissheten om at valget vårt i Tromsø visste seg å være riktig.

I dag er det ingenting annet vi heller vil enn å være bonde.

IMG_0097 2 (1)

Et stille år

Skjermbilde 2018-05-11 kl. 22.47.02.png

Dette året ble alt annet enn trudd og håpet på. For et år siden var vi så inderlig lykkelige. Målstreken var nådd, og vi var klare for å brette opp armene og ta sats for å bygge opp vår største drøm. Vi skulle endelig få jobbe med melkeproduksjon, ysting og lokal mat.

Det ble dessverre tidlig etter overtakelsen avdekket omfattende uforutsette forhold som blant annet gjorde at bolighuset var ubeboelig. Vi ble derfor nødt til å stoppe ysteproduksjonen og flytte inn i driftsbygningen. Vi hadde lenge håp og ønske om dialog rundt løsning, noe som dessverre ikke førte frem og som mange har fått med seg ble dette en konflikt som endte i Tingretten. Prosessen er ikke over, så jeg ønsker ikke å skrive om dette. Fortsatt er alt dette fryktelig vondt og jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg.

Min terapi har alltid vært tekster. Ærlighet. Å dele tekstene. Mange ganger har jeg fått tilbakemelding om at det har hjulpet andre. Enten i form av en slags innsikt eller i form av følelsen av fellesskap. Jeg har også alltid sagt at jeg vil være ærlig om opp- og nedturer i prosessen om drømmerealisering. Det gikk ikke i dette tilfellet. Jeg kunne ikke være åpen og ærlig, av hensyn til andre og prosessen vi sto i. Og faktisk fortsatt står i.

Jeg har kjempet imot såkalte ‘sosiale medier filtrer’ bestandig. Jeg er bunn ærlig. Jeg pynter ikke på sannheten. Jeg har publisert bilder og tekster når jeg er jublende lykkelig, når jeg stråler og når jeg skinner. Jeg har også publisert bilder og tekster, utgrått og livredd. Når livet har bydd på tøffe tak.

Mental helse har alltid vært et tema som har opptatt meg. Det vet de som kjenner meg, de som har fulgt min blogg eller fulgt meg i sosiale medier. Jeg tror sosiale medier kan skape et uheldig bilde av andres liv. Jeg tok derfor tidlig et bevisst valg om å være ærlig. Dele både det som er herlig, men også det som er tøft.

For meg er mental helse en balanse. Denne balansen mistet jeg dette året.

Siden dette ble en sak som endte opp i Tingretten ble den også offentlig på et tidspunkt. Mange vet derfor hva dette året har innebært for oss. Jeg vil takke for den inderlig sterke omsorgen om er vist oss. Vi er blitt sett når vi har vært som lengst nede og vi er blitt holdt rundt når vi har trengt det. Vi setter også uendelig stor pris på alle som har tatt kontakt med oss, kjente som ukjente. Omsorgen betyr mer enn dere kan forestille dere! Uendelig tusen takk!

Nå er det altså slik, tross et vanskelig og krevende år, at vi får fortsette vår drøm. Vi skal fortsatt få jobbe med melkeproduksjon, ysting og lokal mat. Vi er så heldige å ha fått muligheten til å fortsette denne drømmen på en annen melkegård. Å herfra skal jeg dele veien vår. Opp- og nedturer. Slik som intensjonen fra begynnelsen var.

Det gledes!

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre