Når alle andre har et kulere liv enn meg

Verdens viktigste festival, Riddu Riđđu, er akkurat gått av stabelen, noe kroppen min kjente ekstra godt på denne gangen. Jeg brygget på en heftig forkjølelse i forkant av festivalavvikling, og måtte kaste inn håndkleet siste dagen. Lørdag, søndag og mandag lå jeg for det meste for å komme meg ovenpå igjen. Likevel har ikke formen har ikke vært så dårlig at jeg bare har falt i søvn. Jeg har derfor kjedet meg, og søkt til telefonen. Av en eller annen teit grunn har jeg havnet på Facebook, Instagram og innom alt av blogger jevnlig i løpet av dagene.

Det første til at jeg i dag begynte jeg å kjenne på en form for oppgitthet. Anitsupermamma skildret mine følelser på en prikk. Du kan lese innlegget hennes i sin helhet her: “Barna trenger ingenting.” Jeg kjenner likevel at jeg er nødt til å referere til de mest treffende avsnittene hennes.

“Når jeg er innom sosiale medier og kikker på bilder og statusoppdateringer, blir jeg både imponert og matt over hvor mye folk gjør i ferien. Sydenferier, rideleire, toppturer, bærplukking, sommerskoler, bilferier …

(…) Hver dag løper vi så raskt vi kan mot det vi frykter aller mest: Døden. Og når dagen endelig er over slapper vi av med serier på netflix, facebook-oppdateringer på mobilen og spill på ipaden. Kroppen hviler mens hjernen fortsetter å gå på høygir.

Det er vanskelig å hoppe av hamsterhjulet, selv om det er ferie. Kroppen har blitt så vant til det høye tempoet, hjernen krever å bli matet med nye inntrykk og sjelen blir stadig mer familiær narsissistisk. Det er vel ingen vits i se de første svømmetakene til seksåringen, hvis du ikke kan dele det med resten av verden? Hvorfor skal du gidde å plukke alle  bringebærene hvis du ikke kan poste bilde av dem etterpå? Og bryllupsdagen bør du rett og slett utsette, i fellesferien er det er så få som ser at dere er verdens lykkeligste par likevel.

Eller er nå det så sant? Jeg synes aktiviteten på facebook er nesten høyere i ferien som ellers i året. Selv sliter jeg med å la mobilkameraet ligge når solen går ned over fjellene (bare  ta en footie), poden kjører båten selv for første gang (se hvor søt han er, da) eller gubben gir meg en kompliment (ja, jeg er elsket).

Men jeg jobber med saken. For det krever en innsats å gjøre ingenting. Være mer inn enn ut. Ikke sammenligne sommeren med andres. Det krever en bevissthet. En avgjørelse. Og deretter: Disiplin. Øvelse. Utholdenhet

Jeg tror det er verdt innsatsen. Belønningen kan bli å tåle deg selv, og dermed andre, bedre. Bonusen er senket puls og indre harmoni.

Indre harmoni er noe helt annet enn ytre harmoni. Det hjelper ikke å ha den perfekte ferie på sosiale medier, hvis du er like sliten når du kommer tilbake på jobb og forholdet til gubben henger i en tynn tråd. Ferie er høysesong for brudd, og  rekordmange barn ringer krisetelefonen fordi foreldrene har høylytte krangler.

(…) Fallet kan bli hardt og vondt med sånne forventninger. Særlig når du har fjesboka hengende over deg som en uværssky, forkledd som evig solskinn, som stadig forteller deg at livet er bedre et annet sted, i en annen familie, i en ny kropp.

Glem ikke hvor enkelt det er å være lykkelig utad. På sosiale medier behøver du ikke å vise ditt sanne ansikt. Det er bare å vente på øyeblikket der ungene slutter å grine og sola begynner å skinne, knipse og dele (eventuelt gjøre bildet lysere og croppe vekk ungen som ikke er fornøyd). Etterpå føler du deg trolig litt bedre og andre kanskje litt verre”

Det var som meningen at jeg skulle komme over dette innlegget akkurat i kveld, når jeg kjente meg som mattest. Antisupermamma viser til at harmoni på innsiden er vanskelig. Dere som har fulgt meg en stund vet at det er harmoni på innsiden jeg lever og ånder for. Likevel er det fort gjort å glemme alt dette når du stadig og oftere suges inn i en verden med like mange filtre på hvert bilde, som løken har lag.

Jeg kan være den første til å innrømme at jeg ble oppslukt. Oppslukt i de fantastisk fine bildene og fine somrene, til alle jeg følger i sosiale medier.

Det er en grunn til at jeg har satt en egen begrensing til sosiale medier. Daglige 20 minutter er nok. Da holdes bruket på et nivå hvor jeg kan hente ut det beste. Jeg blir oppdatert på gode artikler. Leser gode innlegg. Jeg får inspirasjon fra gode bilder, og treningsmotivasjon fra at folk når sine mål. Stiger bruken min over 20 minutter blir jeg matt. Da føles det fort slik at alle andre har et så himla mye kulere liv enn meg.

Jeg angrer på at jeg de siste dagene ikke har jobbet med egen harmoni. I stedet for å ligge på telefonen, skulle jeg ha brukt tiden til å faktisk tørre å kjede meg. Eller jeg kunne lest i den utrolig gode boken jeg holder på med for tiden. Det er bare det at det er så forbandet lett å ty til telefonen.

Håper at det at jeg kom over dette innlegget, fikk enda litt flere til å reflektere over sosiale medier bruk og tar tak i dette nå i sommerferien. Jeg fikk meg i hvert fall et spark i rumpa.

Legger ved et bilde fra tidligere da WordPress ikke vil laste opp noen nye for øyeblikket

Logg ut og nyt sommerkvelden <3

“Jeg er da på ingen måten en gründer”

Ved to konkrete tilfeller er jeg blitt forespurt om å være med som deleier ved oppstart av to forskjellige virksomheter. Begge gangene takket jeg nei før jeg i det hele tatt vurderte ideene. Å det handlet ikke det minste om ideene jeg ble presentert for. “Jeg er da på ingen måte noen gründer!” Uaktuelt!

Grunnen var enkel. Økonomisk trygghet ble av meg ansett som en av grunnsteinene i mine behov. Aldri i verden at jeg ville risikere et giga skår i noe så viktig som en grunnsten. Massevis av arbeid har jeg aldri vært redd, tvert imot, jeg elsker å peise på for å nå et mål. Ta sjanser eller tre ut av komfortsonen er jeg også temmelig dyktig på. Det vare dette med økonomien..

Så står jeg her i dag da, sammen med min mann og en liten pjokk på halvannet år, klar til å satse alle sparepengene. Ikke bare mine sparepenger, men også min manns sparepenger. Vi er begge klare for å satse hele vår bankkonto på en ide! Vi er gærne!

Når jeg sto uten forpliktelser, og uten ei krone i gjeld, var tanken på å bli en gründer helt absurd. I dag, som gift og med en liten gutt, da er jeg klar til å satse alt. Det er så jeg nesten må le høyt av meg selv.

Mannen min og jeg har lenge hatt oppe til vurdering hvordan vi vil leve livet vårt. Hvordan hverdag pjokken vår skal vokse opp i. Hva vi vil fylle ukendagene og resten av livet vårt med. Det tok tid å lande tanken. Det tok oss enda lengre tid å konkretisere nøyaktig hvordan vi kunne gjøre tanken om til en ide. Etter masse arbeid har vi altså falt på en ide vi har ståltro på. En ide vi er villig til å satse absolutt alt på.

SAM_5850.jpg

O’hoi for en tid vi har i vente. Her er bare å brette opp armene. JESSUFADER SÅ G-Ø-Y!!