Min mest dyrebare skatt

For et år siden ble min verden snudd på hodet. Jeg fikk opplevde livets største mirakel. En frisk, liten gutt ble satt til verden. Jeg presset dette lille mennesket ut av min egen kropp. Bare det å tenke på denne dagen for akkurat et år siden gjør meg emosjonell. På sett og vis kan jeg ikke forstå at det allerede et gått et år. På sett og vis kan jeg ikke forstå at dette ikke alltid har vært mitt liv.

Iver.jpg

“Jordmoren min kom så å satt seg ved siden av meg. Hun startet samtalen med å si at hun hadde lest mitt fødebrev nøye. Brevet hvor jeg poengterte at jeg ønsket en naturlig fødsel. Hvor jeg tydeliggjorde at det siste jeg ønsket var epidural. Jeg hadde skrevet at jeg var livredd for å miste kontroll over følelsene i bena, ryggen og kanskje pressmuskulaturen. Det sto at keisersnitt ville jeg gjøre alt for å unngå. Hun fortalte meg at hun var bevisst brevet, og aldri hadde oppmuntret noen til å ta epidural, når kvinnen tydelig ikke ønsket dette. Men vi var nødt til å snakke om denne problemstillingen nå.

Det visste seg nemlig at gutten vår hadde snudd seg til å bli en stjernekikker, som ofte gir en lang og tøff fødsel. På en stjernekikker baner ikke pannen og hode vei ned, og åpner opp for kroppen som skal ut, slik som ønskelig. I tillegg til at gutten hadde lagt seg som en stjernekikker, hadde han også snudd kroppen sin fra å ligge klokken 12 i bekkenet mitt, til å ligge klokken to – noe som kanskje ville resultere i at jeg måtte ta keisersnitt for å få han ut.

Jordmoren anbefalte meg å ta epidural. Hun gjorde noe hun aldri før hadde gjort. For denne fødselen ville ikke være over før om hvertfall tolv timer, noe som nok ville slite meg helt ut, med tanke på all jobbingen jeg allerede hadde gjort. Hele min verden brast. Jeg gråt og gråt. De to tingene jeg ønsket aller minst for fødselen min var nå blitt en realitet for meg.” 

I løpet av timene snudde gutten min seg tilbake til klokken 12, etter å ha tatt en tur innom klokken 10, bare for å gjøre det hele enda mer spennende. Jeg slapp keisersnitt, og fikk føde normalt etter noe som føltes som en evighet. En dag skal jeg publisere denne historien. For noen vil den kanskje være for ærlig og personlig. Jeg skal gi en heads up for de som ikke vil lese om den. Men det føltes riktig å dele litt på en dag som denne. 365 dager senere.

Hver eneste dag de siste 365 dagene har jeg vært takknemlig. Jeg har vært tilstede i øyeblikket. Jeg har kjent på en kjærlighet og en lykke jeg ikke visste fantes. Tidvis har jeg også kjent på en frykt så stor at jeg skulle klare å bære den. Jeg har måtte prioritert bort egne behov. Primærbehov som søvn. Behov jeg før jeg ble mor ikke trodde at jeg kunne rokke ved. Jeg har vært så trett som jeg aldri tidligere har vært.  Før jeg ble mor måtte jeg ha 7-8 timer søvn. Sammenhengende. Intet unntak. I dag er 5-6 timer bra nok. Sammenhengende er en bonus. Jeg prioriterer heller egentid på kvelden fremfor å kunne få 8 timers søvn. 8 timer fremfor egentid er uhørt. Før jeg ble mor tenkte jeg at foreldre som prioriterte slik måtte være GALE! Jeg ville da aldri gitt opp søvnen min. Vel, i dag ler jeg av det.

Iver2.jpg

Jeg som trengte frokost det øyeblikket jeg våknet, blir nå sulten først etter vel en time. Altså når lille har på tørr bleie, og er mett i egen mage. For inntil et år siden var jeg også livredd for bakterier. Jeg hatet de dypt og inderlig! Under lille sine første måneder ville jeg nesten koke leker andre unger hadde puttet i munnen sin. Vel, igjen, i dag ler jeg. Iver kan nesten sleike butikkgulvet uten at jeg “anti-bakker” og koker alt rundt. Livet endres. I mitt tilfelle til noe større. Til noe bedre.

GRATULERE SÅ INDERLIG MASSE MED DAGEN 1-ÅRS DAGEN, MIN DYREBARE SKATT.

IMG_1236

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Jeg kjenner den enorme kjærligheten i hver en celle i kroppen min. Dette året har vært mitt beste.

PERSONLIG TRENER HEGE LILAND

AFPT Personal Trainer - Sertifisering

I dag er jeg herved sertifisert personlig trener. Jeg er stolt! Stolt over å ha gjennomført dette. Stolt over å være en sertifisert personlig trener gjennom AFPT. Stolt over at jeg gjennomfører min drømmer. Dette skal helt klart feires! Enda en milepæl kan krysses av som oppnådd. Det gir en godfølelse førsta! Åh, så glad jeg er dere!

Motivasjon i hverdagen

Klarer du å vente til 13 dag jul med å kaste ut julen? Vi venter alltid til 13 dag jul. I år intet unntak. Men gjett om jeg er klar for å kvitte meg med late dager, tung og feit julemat og denne småspisingen gjennom dagen. Jeg elsker julen. Elsker absolutt alt ved den. Men jeg elsker også å starte hverdagen igjen. Jeg er en rutineperson som fungerer aller best når jeg har gode rutiner å leve etter.

Mandager er en fast dag for å betale regninger, se om treningsplanen trenger justeringer, koordinerer uken, lage matplan og se hva som må handles. Det verste jeg vet er å renne daglig på butikken. Det suger tid og du bruker så latterlig mye penger. Å være ferdig med dette i starten av uken er det beste som finnes. Vi tar kanskje en tur på butikken på torsdag eller fredag, for å handle det som ikke nødvendigvis holder seg fra mandag til søndag. Men planen er likevel klar, vi trenger ikke gjøre annet nærmere helgen enn å faktisk stikke innom handelsstedet.

SAM_2212.jpg

Jeg hater at hverdagen skal gå til gørr kjedelige gjøremål, så her i huset gjør vi oss ferdig med disse på ukens første dag. Da kan vi fylle resten med det vi selv måtte ønske. Å gruble hver dag på hva som skal spises, for så å handle dette, føler jeg tar hele ettermiddagen. Da er det mye bedre å dra ingrediensene ut av kjøleskapet, og sette i gang.

I morgen er det 13 dag jul. Det føles litt som en mandag for meg. Da skal julen helt ut av huset. Late morgener, sene frokoster og tunge middager er over. Etter slike perioder uten rutiner i hverdagen, hvor alle regler egentlig sklir litt ut, får jeg en så vanvittig herlig motivasjon til å starte på’an igjen. Jeg skal bruke de kommende dagene til å lage et kostholdsoppsett til både meg og mannen, slik at vi kan nå våre nye mål.

Nyttårsforsett er ikke helt min greie. Jeg er mer for å lage mål, å jobbe for å fullføre disse. Jeg har hele tiden små mål jeg jobber etter på kort sikt, med store overordnede mål i bunn. Mitt treningsmål siden mars i fjor har vært å komme tilbake i den formen jeg hadde før svangerskapet. Det målet har jeg nådd nå (hurraaaa), derfor er det på tide å finne et nytt mål som motiverer meg til å stå på ekstra både i forhold til trening, men også kosthold.

Et mål er å greie 10 chins før sommeren. I dag greier jeg fem, så jeg er nødt til å konkretisere når tid jeg skal nå dette målet, og bygge opp en treningsplan som gjør at jeg klarer det. Men jeg trenger litt mer å jobbe etter. Før helgen skal jeg ha laget en målsetting om noe å strekke meg etter, slik at jeg holder på min treningsmotivasjon. Setter man seg et konkret mål er det mye lettere å motivere seg til en treningsøkt.

SAMSUNG CSC

Man kan ha store mål og man kan ha små delmål. I forkant av utdrikningslaget for en av mine beste venninner nå i vår hadde jeg som mål å føle meg vel i bikini. Siden det her var så kort tid etter min fødsel brukte jeg dette som et mål til å starten prosessen om å komme i form igjen. Så bikinien jeg ville ha på meg lå fremme på badet i en måned før. Hver gang jeg så på bikinien hentet jeg frem motivasjonen min. Jeg kjente på følelsen av å føle meg vel i bikini og fikk en ekstra boost til å fokusere på kostholdet, og gjennomføre planlagte treningsøkt.

Mitt råd til deg er å sette deg mål, store eller små. De bør være helt konkrete, slik at du kan finne motivasjon til å gjennomføre de. Jeg skal gruble litt på mine kommende treningsmål nå. Gjør det samme! Så heier vi på hverandre?

2016.

Et nytt år står forsiktig å banker på. 2015 har helt klart vært det mest spesielle året i mitt liv. Ved årsskiftet ble jeg mamma for første gang og livet tok en helt ny retning. Det fikk en helt ny mening. Å dyrke våre kjerneverdier ble nå viktigere. 2015 er vel det året jeg har satset hardest og tatt de tyngste valgene når det kommer til store endringer.

2015 baby.jpg

Vi valgte å selge huset vårt i Tromsø for å flytte langt inn i skogen. Fra å handle kortreiste produkter, til å høste de utenfor døren vår. Jeg sa opp min stilling i et av landets største transportkonsern, og skiftet min karrierevei. Fra høye hæler og fine kjoler til treningstøy og helsefokus.   Hvorfor ikke gjøre hovedinteressen om til et levebrød? Det ble plutselig viktig å leve livet slik vi alltid har drømt om. Fylle hverdagen med det som gjør oss lykkelig, gir oss glede, giv og engasjement.

AFPT.jpg

Vi var ikke sikre på om vi gjorde det rette, men vi var sikker på at vi måtte prøve. Det har ikke vært en eneste dag vi har angret. Vi lever mer i nuet nå. Vi puster med magen og er mer tilfreds og lykkelig, hver eneste dag.

2015 er helt klart et år hvor det har skjedd vanvittig  mye. Mot slutten av året så denne bloggen livets lys for første gang, og innlegget mitt om mammakroppen etter fødselen fikk mye omtale og to store medieoppslag. Jeg har fått en fast leserskare som liker min blogg, og setter pris på at jeg viser en usminket versjon av hverdagen. Dere skulle bare vist hvor stor pris jeg setter på dere. Jeg håper dere fortsetter å følge meg i det nye året, og jeg ønsker nye lesere velkommen med åpne armer.

12189454_10153651154305132_1769057845699813842_o

Jeg vet at 2016 kommer til å bli innholdsrikt. Endringsprosessen vi startet på er nemlig langt nær ferdig. Det neste året kommer til å bli spennende. Jeg er også sikker på at det kommer til å by på utfordringer og tøffe tak.   Her er det bare å brette opp armene og ta i. Det er med skrekkblandet fryd og en smule høy puls jeg ser på det nye året.

Håper deres 2016 kommer til å bli innholdsrikt og by på hva dere drømmer om. Husk, det er opp til deg selv hva du velger å gjøre ut av det. Hvorfor ikke leve livet slik du selv ønsker?

Sender deg en varm og god klem. Vi skrives mer inn i det nye året.