Da var det over

En intensiv periode er over. Et kapittel i livet er nå lukket. Vi hadde siste samling denne helgen, og i dag var aller siste studiedag sammen med mine medstudenter. Nå er det kun å bestå den teoretiske og den praktiske eksamen som gjenstår, før jeg er sertifisert personlig trener.

Det føles litt rart, og tomt, å ikke skulle tilbringe mer tid sammen med denne gjengen. Når man er så utrolig mange timer sammen over ei så kort periode, blir man på et vis knyttet sammen. Før det brått er over og man vender hver til sitt. Det skal bli utrolig deilig å få mer normale helger igjen, men jeg kommer til å savne å dele treningsgleden med disse folka. Vi har jo vært på dette fordi vi har en genuin, og sannsynligvis noe over gjennomsnittet, interesse for feltet.

I ene økta i dag trente vi noe som var helt nytt for meg. Vi trente eksplosivt på en måte jeg aldri har trent før, og det var skikkelig G-Ø-Y! Vi skulle trene tunge baseløft, for så å kjøre en eksplosiv øvelse i samme bevegelsesretning. For eksempel skulle vi kjøre fem repetisjoner tung knebøy. Deretter hadde vi en pause på ti sekunder før vi uten vekter satt oss ned i en knebøy posisjon, og hoppet rett opp alt vi klarte.

IMG_0599

Det føltes nesten så man fløy. Meningen er at når man kjører så tungt først, for så å kun hoppe med egen kroppsvekt, klarer du gjerne å gi mer i hoppet enn om du ikke hadde løftet så tungt i forkant. I knebøy løftet jeg over min egen kroppsvekt, kan dere tenke dere hvor gøy det var å så hoppe med kun egen vekt etter det?

IMG_0615

IMG_0616

På bildenen ser dere kanskje at jeg tror jeg flyr? Her kjører jeg spentshopp etter å ha løftet 70 kilo i markløft. Forstår dere hvorfor det var gøy? Konseptet med kontrast trening kommer jeg helt klart til å implementere i egne økter fremover.

IMG_0625

Nå skal jeg slappe godt av i kveld før eksamensforberedelser starter til uken. Avslutningsvis ønsker jeg å takke mine medstudenter og våre dyktige forelesere. Takk for at dere har vært med på å pushe meg til maks. For at dere har terpet på meg så jeg har fått muligheten til å bli bedre på å coache. For at dere har pirket på meg under øvelser slik at disse blir utført korrekt. Takk for at dere har gjort disse samlingene så vanvittige morsomme!

Gråtende på førstehjelpskurs

I dag skjedde noe jeg ikke under noen omstendigheter hadde forutsett. Jeg har i alle år hatt et litt komplisert forhold til førstehjelp, uten at det har gitt meg noen som helst form for mening. Det har bare vært vanskelig for meg å gjennomføre slike kurs. Jeg har aldri gått gjennom hjerte- og lungeredning på en dukke før, å egentlig, innerst inne har jeg håpet på å ikke måtte gjennomføre det.

Når jeg fikk oversikten over personlig trener studiet, å så at førstehjelpskurs var obligatorisk kjente jeg et stikk i magen. I dag når jeg satt meg i møterommet hvor kurset skulle foregå kjente jeg på den samme klumpen. Jeg måtte si til sidemannen min at dette er utenfor min komfortsone, uten at jeg visste hvorfor.

Når kurslederen fra Røde Kors startet kjente jeg klumpen i magen forme seg til en stor sten. Det ble straks mye verre når han startet på teorien om hjerte- og lungeredning – da slet jeg. Tårene mine kjempet bak øyelokkene.  Det var utrolig vanskelig å holde de tilbake. Jeg måtte se i taket. Jeg måtte pille på et sår på pekefingeren. Vi fikk fem minutters pause etter noe som føltes som en evighet.

I grunn er jeg en meget reflektert person. Jeg er trygg på mine følelser, og vet i hvilke situasjoner jeg både blir sint, trist og opprørt. At jeg reagerte slikt på dette kurset kom helt uventet på meg.

I det kurslederen annonserte pause, måtte jeg bare komme meg inn på dametoalettet. Jeg brøt sammen, tårene trillet. Jeg hikstet. Det tok ikke lang tid før jeg kjente noen trygge armer rundt meg. Ei medstudent jeg etterhvert har blitt god venninne så meg gråtende i hjørnet på do, og la armene sine omkring meg.

Hun gjentok at jeg måtte puste ut, og at det var ok å gråte. Jeg gråt. Når jeg fikk summet meg spurte hun meg om alt var ok. Jeg forklarte at som liten var vitne til en hjerte- og lungeredning utført på en nær person, og at denne personen dessverre døde.

Jeg var sju år og sov hos mine besteforeldre. Bestefar fikk hjerteinfarkt. Pappa forsøkte lenge å gjennopplive han, men min bestefar døde av infarktet, det var for kraftig. Han var bare rett over femti år, min gode bestefar. Sorgen var tung, for min kjære bestefar var høyt elsket av oss alle. Jeg brukte tid på sorgprosessen, og jeg har trodd at jeg som ung kom over oppstyret jeg opplevde rundt dødsfallet.

I dag forsto jeg at følelsene ikke var ferdig bearbeidet. 20 år senere får jeg altså en slik intens reaksjon når jeg blir nødt til å gjennomføre hjerte- og lungeredning på ei dukke. Med et var jeg sju år igjen, stående i bestemors og bestefars stue ikledd nattkjolen.

Etter å ha summet meg på toalettet sammen med min venninne følte jeg meg klar for å fortsette kurset. Vi jobbet oss gjennom bolk for bolk. I det jeg må utføre hjerte- og lungeredning på dukken tar følelsene på ny overhånd. Jeg eier ikke kontroll. Denne gangen triller tårene i møterommet foran mine medstudenter. Å ukontrollert gråte på et kurs føles mildt sagt ubehagelig. Ikke bare ble jeg flau, jeg ble også redd for å gjøre mine medstudenter pinlig berørte.

De tok det hele med knusende ro, og visste den største forståelse. Det største ubehaget var altså i mitt eget hode. Jeg tipper at jeg ikke er den første, ei heller den siste, som får en emosjonell reaksjon på et førstehjelpskurs.

IMG_0577

Det er så utrolig lett å vise glede, av og til sinne også. Hvorfor er vi så redde for å vise sorg? Det går jo som regel veldig fint. Det er lov å av og til bli trist. Av og til, slik som i dag, kan en reaksjon komme uten at man forventer det, eller er klar over at en gitt situasjon kan utløse en følelse. For meg var det veldig ubehagelig der og da. Nå føles det godt. Så har jeg fått en helt annen tilnærming til førstehjelp nå.

Livet i en skoeske

Ungdomsflørter. Vennskap. Kinobilletter. Kvitteringer. Take away menyer. Avisutklipp. Tårer. Skuffelser. Stolthet. Det finnes ikke den ting jeg ikke kan putte ned i en skoeske. Fra jeg var bitteliten har jeg hatt et sterkt behov for å samle på minner. I kjelleren finnes ei stor eske med gjenstander som minner meg om noe fra barndommen. I en liten boks ligger det blant annet en klump, mye mulig av sukker, og et klippet sugerør. Minnene knyttet til dette vet jeg ikke, men siden jeg følte for å ta vare på det som liten klarer jeg ikke å kaste boksen i dag.

De aller fleste gjenstandene jeg har, finnes det en følelsesmessig tilknytning til. Fra tid til annen åpner jeg skoeskene, og mimre tilbake. I dag er de hentet frem slik at noen av minnene kan få plass på vår nye kroktavle.

På lik linje med skoesker elsker jeg korktavler og kjøleskapsmagneter. Kanskje er det fordi jeg er så pertentlig ellers, at jeg trenger et kaosområde. De siste årene har jeg verken hatt kjøleskap man kan henge magneter på, eller ei korktavle, så det var en fryd å få dette inn i hjemmet igjen.

Er det flere enn meg som har utallige skoesker liggende med minner fra et forrige århundre? I dag leste jeg forresten litt i gamle dagbøker fra jeg var 17-18 år. Jeg er så uendelig glad for at jeg ikke 17 år lengre. Så usikker man var. På seg selv. På gutter. De flørtanalysene jeg og mine venninner holdt på med – jeg får nesten vondt i meg av å lese de. Tidvis lo jeg høyt. Da ville jeg aldri bli eldre. Nå ville jeg ikke gjenopplevd de årene der om jeg fikk miillionutbetaling for det.

IMG_2266
20 år. Uten så mye som antydning til ryker. Livet var kun en stor fest.

Pussig, eller hva? For et par år siden var jeg på besøk hos min onkel, som da bodde i Afrika. Vi satt på hans veranda, og jeg sa jeg aldri ville bli eldre. Jeg ville være 25 år for resten av livet mitt. Han grøsset. Han ville aldri i verden tilbake til den alderen. All den usikkerheten i forhold til fremtiden og karrieren. Nei, han levde sin beste fase nå.

Det er over to år siden nå, og igjen sitter jeg med den følelsen. At jeg har det så inderlig bra nå som 27 år, i en nyetablert familie, med hele livet foran meg. Jeg vil bare leve her og nå. er den beste fasen. Det er kanskje en veldig fin ting som viser at man er flink til å leve i nuet. Nyte her og nå. Strengt tatt er det vel det livet handler om.

Skreket til Petter Northug, og meg da

Dagen i dag kan oppsummeres i to ord. Maks puls. Utholdenhetstrening sto på planen under dagens samling, og vi har blant annet kjørt makspulstester på hverandre. Det var M-O-R-O! Hvem hadde trodd at å tyne seg til det maksimale, bokstavelig talt, skulle være så gøy! Gjett om mine nærmeste kommer til å tvinges til å måtte teste makspulsen sin de kommende dagene.

Jeg gjenopplevde forresten fødselen min når jeg var på mitt maksimale. Heidi, som var min personlige trener under testen sa det såes ikke på meg at jeg var på bristepunktet. Akkurat det har jeg litt vanskelig for å tro, da jeg var kvalm, trodde jeg skulle kollapse og fryktet jeg kom til å strigråte foran alle. Som sagt gjenopplevde jeg følelsene fra fødselen et lite sekund. Tenk dere det da, at å finne sin maksimale puls, på toppen der, minnet om det jeg gikk gjennom når jeg fødte. Det sier litt om hva man faktisk går gjennom under en fødsel. Mon tro om noen har født med et pulsbelte? Det hadde vært gøy å vite hvordan man lå an. Kanskje min neste fødsel. Hø,hø. Hilsen nerden liksom. Jeg må bare poengtere at testen bare var grusom en bitteliten stund, så ikke vær redd for å ta en slik test.

Utholdenhet er jo faktisk veldig morsomt. Jeg trente det noe en tid tilbake. Etter dagen i dag kommer jeg til å trene mer av det. Er faktisk så inspirert at jeg skal legge om treningsplanen min allerede til uken, slik at jeg får inn utholdenhetstrening inn i en større grad.

Performance coach Simen Aaslund har virkelig gjort sakene sine da. Det er helt vilt hvor mye den fyren har gjennomført, og han er bare 25 år. Her er det snakk om Norgesmesterskaper, medaljer og arbeid med anerkjente utøvere. Jeg finner det fryktelig morsomt at en av de som skrek til meg under min makspulstest også har skreket til Petter Northug. Inspirerende å se hvor langt unge folk kan komme med en god innsats. AFPT har virkelig knakende dyktige forelesere!

Kåret til en hverdagshelt

På morgensendingen fra NRK Troms sist i oktober fikk jeg kåringen hverdagshelt. Når jeg hørte sendingen ble jeg både rørt og stolt. Nylig dukket NRK Troms kruset opp i posten. Dagens krus 31.10 skulle gå til en hverdagshelt, og det var kommet inn flere e-poster som syntes jeg fortjente å bli det på grunn av blogginnlegget mitt En gjennomsnittlig kropp etter fødselen. Jeg ble veldig overrasket, og ikke minst vanvittig glad. Tusen takk, kjære dere som syntes jeg fortjente det!

Denne kåringen fikk jeg dagen etter regionavisa Nordlys og byavisa iTromsø valgte å skrive om innlegget. En av de innsendte begrunnelsene var fra ei venninne som visste at det var vanskelig for meg å dele bildene, og at det var et enda større steg ut av komfortsonen å la avisene få trykke disse. Nå er ikke dette årets nobelpris i litteratur, men for meg betyr det at jeg har nådd gjennom til noen der ute i mitt oppgjør med kroppspresset. Denne koppen er et symbol på nettopp det, og skal få hedersplassen i kjøkkenskapet, sammen med MAMMA koppen jeg fikk til min første morsdag.

Fortsatt litt redd for nordlyset

Som liten ble jeg fortalt at jeg ikke måtte vinke til nordlyset, for da kom nordlyset å tok meg. Å hadde jeg hvite votter på måtte jeg for all del ikke finne på å vinke til det, for da ble nordlyset  skikkelig sint. I dag var det et nydelig nordlys over himmelen. Det var enormt. Vi bor mellom to mektige fjell, mellom fjellene blafret nordlyset og opptok hele himmelen. Jeg var på vei til naboen da jeg oppdaget det. Vi har ikke veilys her, så det var bare meg og nordlyset. Og fjellene.

Det tar meg ikke mange minuttene å gå til naboen, men med nordlyset i ryggen kjente jeg på barndomsfrykten. Med hvite votter på hendene føler jeg det er litte granne mer akseptert. Jeg lyver om jeg sier at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men siden jeg er plassert under kategorien voksen nå, så jeg holdt meg fattet. I stedet økte jeg tempoet på skrittene mine bare ørlitt. 

Dersom jeg hadde vært en dyktig nordlysfotograf skulle jeg gjerne delt dagens lys med dere, men det er jeg ikke. Så dere får nyte disse nordlysbildene fra en av mine favorittfotografer, Ørjan Bertelsen, i stedet.

Nesten helt fremme kunne jeg stoppe opp å nyte synet. For det var virkelig mektig og trolsk. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor turistene i Nord-Norge går av skaftet når de ser nordlyset. Sagnet om hvorfor nordlyset kommer å tar meg husker jeg ikke, så jeg har funnet et på nettsiden til Tre stammers møte dere kan lese under om dere vil. Dersom noen har andre sagn, eller linker til sagn om nordlyset, skriv det gjerne i kommentarfeltet.


Gutten som terga sola, månen, stjernene og nordlyset

To brødre kjørte en gang av gårde for å skille ut rein. Om morgenen da sola sto opp, joika den yngste:

Solgubben skinner
Skjennes på alt
som e kalt.
Is og sne han bråne
og hver fjær han livet låne.

Du sier den eldste:- Kjære bror, gje dæ ikke til å terge Guds skapninga! Broren brydde seg ikke om det. Han bare joika og la enda mer til. Ikke lenge etterpå kom et svært tett snefokk, og sola blei borte i en sky. Det var umulig å fare videre.De satte opp telt og lå værfast i flere dager. Da det klarna igjen og månen tok til å skinne, joika den yngste:

Litje månemikkelting, la la,
sett som tosken i en ring,
blinke oppi svarte natta, naina.
Tvi, ka frost han tømme!
Sola vil han glømme.

Broren sa at han skulle slutte, men det brydde han seg ikke om. Da blei det forferdelig tett mørkeskodde. De var midt på fjellet og måtte være der i tre døgn fordi de ikke fant veien. Da sier den eldste:- Nu kan du se kordan det går når du terge Guds skapninga! Da mørkeskodda letta, blei det fint vær. Stjernene skinte klart. På nytt tok den yngste til å joike:

Stjernepilt, stjernedilt, ja ja,
blinke litt, vinke litt ja.

Da kom det ei ildkule og traff reinen hans. Den stupte i bakken og var død. Da sier broren hans:- Ka du trur som kommer tel å skje med dæ, så vill som du e! Viss du ikke slutte, ska du berre få se! Da kjørereinen var død, sier den yngste:- En rein dau, men en igjen. Æ har da sett verre skade før! Så dro de videre, men den yngste måtte gå og trekke pulken. Om kvelden stansa den eldste for å la reinen sin beite og for å vente på broren sin. Han tente bål og tok til å koke. Da maten var ferdig, kom også den yngste. Etter at de hadde spist, blei det et veldig sterkt nordlys. Den yngste joika:

Nordlyset renne, lip, lip, lip,
flesk i kjeften, lip, lip, lip.
Hammar i skolten, lip, lip, lip,
øks på ryggen, lip, lip, lip.

Broren hans nekta han å gjøre det, men han satte i å joike enda høyere. Da tok nordlyset til å vifte forferdelig sterkt. Det smalt mot snøen som om noen slo med et hardt skinn. Den eldste kvelva pulken og kraup under den. Men nordlyset slo den yngste ihjel og brente opp pesken hans. Da kjørte den eldste videre med tungt sinn og med sorg i hjertet for broren som han hadde mista. Derfor har de gamle samene ennå den trua at det er farlig å terge nordlyset. Dersom du gjør det, kan nordlyset bli sint og komme å ta deg. De fant ikke engang kroppen av den gutten, blei det sagt.

Kilde: Qvigstad: Lappiske eventyr og sagn
Nyere språkdrakt: Arvid Hanssen.  

Sagnet er hentet herfra